Wienerproletaren

 

Som totalt distré godt-over-femtiåring, trøtt og sliten på vei hjem fra kveldsskift, en arbeidsdag nærmere døden og så videre, presterte jeg et kunststykke av en glipp her forleden. Senere skulle denne glippen åpne for en ny erkjennelse og et mer optimistisk menneskesyn.

 

Turen gikk innom 7-eleven der jeg kjøpte mat til forsinket hjemmemiddag, pluss en pølse med lompe for å hive i meg på veien til bussen, samt sporveisbillett. Sistnevnte  er 10 kroner billigere hvis man kjøper på Narvesens eller 7-elevens kiosker, og det gir alltid en god følelse å spare den tieren. En god ordning, når verden nå engang  vil ha det slik at kollektive reisemidler ikke er gratis, man ikke har råd til månedskort og sykkelen er punktert. Havner man i den omtalte tidsklemma, hender det at man stilles overfor det vanskelige valget enten rekke bussen (30 kr) eller rekke automatkjøp (20 kr) men miste bussen. Uansett føler man seg like dum.

 

Nå var det ikke tidsklemma, men de innledningsvis nevnte faktorer som førte til pølsefadesen. Aldersbetinget reduksjon av korttidshukommelsen. Glem snakket om distré professorer. Proletarer har det verre. Jeg pakket nemlig middagsmaten i plastposen, puttet 20-kronersbilletten i lommeboka, og først da jeg satt på bussen, slo det meg: Spiste jeg wienerpølsa? Nei, den hadde jeg glemt å ta med meg!

 

Lønnslavene som sliter døgnet rundt på 7-eleven med bakgrunnsmusikk på fastsatt minimumsnivå eller står og svetter over Mac Donalds osende fettgryter betegnes gjerne med det treffende uttrykket burger-proletarer. (*)Det er gjerne pur unge folk, ofte uten anstendig lønn og nesten alltid uorganisert; det siste enten fordi de ikke får lov, fordi det liksom ikke passer eller fordi de ikke skjønner viktigheten av det sjøl ("jeg er bare vikar"). Kan disse valpene oppnå noen form for klassebevissthet?

 

Ikke ryst på hodet før du har lest hele fortellingen: 7-eleven er altså ikke stedet jeg pleier å frekventere. Men det hadde seg slik at jeg var innom den samme sjappa, en drøy uke senere, helt på slutten av måneden. Det vil si den lengste delen av måneden. Fordi det er like før lønning og kontoen er tilsvarende slunken. En temmelig midt-på-treet-lavtlønnet som undertegnede utvikler da en særegen form for selvplaging: Putte bankkortet i automatsprekken støtt og stadig, bare for å slå fast at der er lite eller ingen ting å hente. Saldo-masochisme kalles diagnosen. På slutten av forrige måned, var jeg da igjen innom samme 7-eleven. Jeg var så blakk at jeg like gjerne kunne kaste bort mine siste slanter på …

 

Tilfeldigvis (sprengskift?) sto samme karen bak disken. Da var det jeg vekket den unge mannens klassefølelse – rett og slett ved å spørre om han husket en distré kunde som gikk ifra pølsa si forleden. Kameraten løftet straks blikket fra disken, så på meg og utbrøt: "Det var wiener, ikke sant?"  Han ikke bare husket meg. I solidaritetens navn lempet han oppi en ny wienerpølse i lompe. Uten å blunke. Jeg sto med pengene klare, men fikk ikke sjanse til å betale før det lille måltidet lå klar i holderen. "Jeg prøvde å rope etter deg," forklarte han. "Vær så god, her er sennep og ketchup!"

 

Klassesolidaritet på tvers av yrkesskillene kaller jeg det! For sannelig,  det er da den samme fellesskapsfølelsen som ligger bak, enten du roper de berømte ordene som engang prydet denne avisas forside – "Proletarer i alle land foren dere" – eller som denne unge mannen kan ha uttrykt det forrige kvelden : "Hei, gammer'n! Du glemte pølsa di!"

---

(*)Redaksjonen har som en kommentar innsatt i den trykte teksten introdusert uttrykket "burgerklassen", et kjærkommet tilskudd til den marxistiske klassenalysen.

 

NILS A.RAKNERUD