" 'Mellom reoler og tørrpinner' sto på trykk i nummer 4/2004 av Bok og bibliotek , stadig under overskriften Vaktmester'n som på MOM ... " Stopp en hal. I dag (2013) krever dette en forklaring. Jeg skal forsøke ... Den gangen i 2004 skrev jeg:

For de av fansen som følger usedvanlig godt med på undertegnedes skriverier, kan det se ut som om Vaktmesteren nå er kastet ut fra MOM-sida, den legendariske Meninger om Mangt i DAGSAVISEN (tidligere Arbeiderbladet). Se MOM-innlegg nr 1
Imidlertid ligger ansvaret for forsvinningsnummeret dypest sett på Byrådet i Oslo, som tok fra meg tralla i anledning den aktuelle omorganiseringen. Utejobber og innejobber ble da separert eller skilt ut og satt under ulike etater.
Siste MOM-Vaktmesteren sto 2. januar 2004.
Mer om omorganiseringer finner du kanskje her (om 7. juni) eller
her ("Er det her dere leier ut bøker?")
eller her ("B-bylivet nok en gang") eller
Kul uten MUM, henholdsvis i Dagsavisen og i Klassekampen.


Så omsider:
Velkommen til Vaktmester'n i Bok og biblotek!


Bok og bibliotek
Abonnement Blogg og bibliotek Nettpublisert Om bladet Tidligere utgivelser Hovedside

Mellom reoler og tørrpinner

Utdrag fra loggen uke 1

Av Nils Amund Raknerud, vaktmester ved Deichmanske bibliotek

Bjørn, min læremester (i det som ser ut til å bli den siste av mine ca 8 profesjoner, tilegnet med større, eller helst mindre grad av vellykkethet i løpet av de 35 første årene av mitt arbeidsliv, og som er en profesjon gitt en tittel en Jesus verdig; lønna dog ikke tilsvarende,) sender meg opp i gardintrappa første dagen han og jeg er ute på filial.

Bjørn er født pedagog og vil at jeg skal lære meg alt ved selvsyn, selvberøring og egenerfaring. Nå skal han vise meg en teknisk finurlighet liggende skjult oppe under (les: over) himlingen; de viktigste finurlighetene er jo som oftest skjult, og himlingen på denne filialen består av ca 380 kvadratiske lydabsorbasjonsplater.

Men det er selvfølgelig bare én bestemt jeg skal løfte på. Har du noen gang glodd i taket, vil du ha lagt merke til at himlingsplater gjerne ligger – løst, faktisk – på et rutenett av bæreelementer … jeg løfter med ti sprikende fingre, myser for å beskytte øynene mot rusk og støv – men hva får jeg se? Nei, jeg mener ikke den lille tekniske dingsen; den får jeg øye på etter hvert som øynene vender seg, en dings som for øvrig er totalt uinteressant i denne sammenhengen; dessuten må vi vaktmestre få lov til å beholde noen faghemmeligheter, vi òg; hva skal vi ellers leve av. Men altså, før jeg får øye på finurlighetsdingsen, bikker plata en tanke og ut detter det en liten bok. En tykk, liten bok. Lubben kunne man kanskje omtalt den som. Det må ha vært være en svært lang person som har lagt den der. Den handler om kropp og er full av fotografier. Idet den seiler ut og fanges av mitt refleks-grep, åpner den seg automatisk på fargefotoet av en spitter naken dame, ganske brystfager, selvfølgelig, uten at jeg noen sinne har forstått hvorfor akkurat ordet "fager" så hyppig brukes som metrisk parameter hva gjelder menneskers melkekjertler, og de sitter som kjent foran på dem det er mest av i denne bransjen, hunnene.

Fullmektigene og bibliotekarene er akkurat da opptatt med lånere langt borte i den andre enden av lokalet, så vi slipper noen håndhilse-på-kolleger-seanse, der og da. (Tenk deg: Bjørn: "Her har vi den nye vaktmesterlæregutten. Han er toogfemti og har nettopp b'ynt hos oss." Jeg: "Morn". Bibl.dame: "Morn, hva er det du holder i hånden, da, gutten min? Har du lånekort?")

På hovedutlånet hadde det allerede skjedd noe lignende. Men her følte jeg meg på tryggere grunn allerede fra dag en. Kan være fordi jeg har vært her mye allerede som liten. Bjørn hadde også denne dagen (det dreier seg stadig om den første uka i mitt ansettelsesforhold i etaten) sendt meg opp på en stige, for at jeg skulle erfare hvordan ting og tang ligger an over den øverste bokreolen på det vi fortsatt kaller Teknisk lesesal. (De finner jo på så mye nytt, omkalfatrer og rokerer ustanselig, så det er best å holde seg til det gamle kartet.) Men akkurat der jeg fikk beskjed om å bestige reolene, fant jeg naturligvis et erotisk tegneseriehefte av saftigste merke.

"Bare lever det i skranken, du," sa Bjørn like uanfektet som om det dreide seg om en sigarettsneip på Deichmantrappa en lørdagsmorgen. Han har jobbet på folkebibliotek siden tidenes morgen og er vant med det meste. Jeg tuslet bort til skranken, halvt forvirret, snart også tre kvart beskjemmet, for selvsagt sto det en fager, lyslugget dame bak skranken; hun tok i mot erotikken minst like uanfektet og la til med en stemme sterkt preget av bibliotekets boktørre luft (tørrpinnebibliotekar-klisjéen passer absolutt ikke her):
– Tja. Den er ikke så verst, den der … Vær så god, neste!

Jeg tenkte: Det er altså ikke bare når man vil låne, man får veiledning. Også når man leverer gis det faglige kommentarer av beste merke. Disse velskolerte damene (inkludert noen få herrer) slutter aldri å imponere meg. Den menneskelige ressurs på et bibliotek lar seg ikke erstatte. Det har jeg alltid ment.

I fire år har jeg jobbet her, nå, og har i grunnen tenkt å fortsette. Den litt tøffe starten til tross.


 

  Ettertrykk og kopiering er ikke tillatt uten spesiell avtale i henhold til opphavsrettighetene.
Sist oppdatert: 22.06.04