Trykt i en noe forkortet utgave på Klassekampens bakside onsdag 9. juni 2004. ”Men det nye ..”-avsnittet er ikke gjengitt i avisa.

7. juni 2004

"Vil den norske forteljinga halde fram etter 2005, eller vil den rett og slett bryte saman fordi den ikkje svarer til noko politisk prosjekt i den verkelege verda?"

Slik spør Edvard Hoem på 99-årsdagen for unionsoppløsningen fra Sverige, i en storslagen artikkel i Klassekampen. Svar: Den norske fortellingen vil bryte sammen fordi den i dag inngår i et prosjekt i den virkelige verden.

Alternativt svar:

Den lille, men veldig norske fortellingen jeg bringer fra et politisk prosjekt fra min del av virkeligheten, kan få noen hver til å bryte sammen. I gråt? I latter?

For min del begge deler. Ja takk. Og i tillegg bryter jeg snart sammen av skrivekrampe etter at jeg siden årets første dag, en off. flaggdag, har skrevet om det samme i Dagsavisen som i Klassekampen. Før jeg drar det hele en gang til, lar jeg Hoem sette perspektivet. Han skriver samme sted:

"Frigjeringa frå unionen var ikkje ei fullbyrding av eit fanatisk norskdomsprosjekt konstruert av sjåvinistiske nasjonsbyggarar i det nittande hundreåret. Norskdommen var kostymet, ikkje substansen. Unionsoppløysinga var ein del av eit demokratiseringsprosjekt som i neste omgang la grunnen til at arbeiderklassen kunne oppnå politiske rettar og ei meir rettferdig fordeling av samfunnsgoda."

Men det nye omfordelingsprosjektet går ut på at fellesskapet skal brukes/tynes/utnyttes til fordel for … de Kreative. De kreative er de pene menneskene med de smarte løsningene. Ikke slike gustne dustemikler som oss, som går på jobb hver dag, hvis vi har noen, og tror vi gjør noe nyttig. En bussjåfør som kjører samme ruta hver dag, vil ingen finne på å kalle kreativ? Fatima bak kassa på Rimi er ikke kreativ. En vaktmester på noe så totalt ulønnsomt som et bibliotek kan umulig være kreativ. Jo mer nytte han gjør, jo mindre kreativt egentlig, for bibliotek gir i utgangpunktet ingen avkastning. Og på toppen av av stanga: hva nytte er det i å heise et flagg?

Norskheten er kostymet. Og norskhetens kostyme, flagget, skulle altså opp på denne dagen, fordi det var 7. juni. Den siste før vi feirer hundre årsdagen. Det lover ikke godt. Vaktmesteren på hovedstadsbiblioteket brydde seg filla om flagget denne 7. junien. For jobben var tatt fra ham. Overført av byrådet til byrådsavdelingen for byfornyelse derunder Kultur- og kontorbygg Oslo kommunalt foretak, derunder … fordi de ikke har kapasitet sjøl … og derfor må kjøpe flaggheisetjenester av det private … Personellsikring. Så lenge de holder seg konkurransedyktige, da. For hvem er de mest kreative i byen her? Hvem kan heise-fire flagg på flest off-bygg til et min. av pers.konstnader? Hvorfor ikke ta den helt ut (opp) og investere i automatiske flaggheisefiremaskiner med innprogrammerbare datoer og i tilleggutstyr begravelsesmodul med innlagt halvstangskonsept?

7. juni 2004 ved åttetida om morgenen sto en vekter under hovedstadsbibliotekets nakne flaggstang, klødde seg i hue og lurte på to ting. Åssen skulle han komme seg inn i det låste bygget? Hvor er flagget? En dame kom gående. Hun skulle på jobb. Hun er bibliotekar. Hun lurte på hva som plaget den arme vektermann. Da hun får svaret, bryter hun ikke sammen, verken i gråt eller latter, men hjelper så godt hun kan. Så lurer du kanskje: Kunne ikke noen fortalt den arme vekter om hvordan og hva og gitt ham kort og kode og nøkler og … Ærlig talt: Hvor mye vi vanlige dødelige, halvdaue kommuneansatte har ytt av hjelp, informasjon, korrespondanse, møtevirksomhet og veiledning, samt praktiske råd og hint på våre nye flaggmenn, deres overordnede kontorkulturorganisatorer og byfornyelsesbyråkrater med dertil hørende kreativitetskonsulenter, det må gudene vite. Men regnet i timer er det adskillig mer enn det tar å heise-fire samtlige flaggdager fire år framover.

"Jeg mener at vi ikke kan ha det slik at kommunalt ansatte skal bruke tid på å vise privat ansatte, som har tatt/fått jobben deres, til rette." Slik skrev bibliotekaren til sine overordnede på denne unionsoppløsningsdagen. Hun lovte å skrive mer siden. Hun tar seg tid til det. Hun er leder i noe det hardt tilkjempede norske demokratiet stadig har nytte av: fagforeningen.

Neste flaggdag? Står i kalenderen.

Nils A.Raknerud