Det blir liksom litt puslete, i alle fall om det stopper der. Selvsagt er det positivt, at folk som aldri har gjort annet enn å skli med i den store strømmen, nå skjenker miljøet en tanke og stiller seg spørsmålet: Trenger jeg telefonkatalogen? Og hvis svaret er negativt, reserverer man seg og satser på nettet og hukommelsen i mobilen. Glimrende. Kanskje likevel bare et blaff i den store sammenhengen.
Overført til kulturkonflikter: Smil til en muslim i dag! Det kunne vært en enkel parole å følge, for oss som ikke regner oss som muslimer og tror vi vet åssen de ser ut. Et smil i hverdagen skader ikke, uansett, om det treffer deg eller en hindu.
Men vi kunne kanskje gjøre noe mer? Slik som for eksempel pakistaneren jeg hørte om på radioen nylig. Han inviterte en ensom heilnorsk gubbe fra jobben hjem på familiefest. Sistnevnte fikk dermed venner. Det hadde han ikke hatt før. Da begynner det å hjelpe.
Hva med den vestlige verdens hellige kuer, bilene? I Risør kjører ikke Bybussen til byen om sommeren. Den kommer ikke fram. I Porsgrunn er bussene i ferd med å melde pass mot privatbilismen.
Man klager over kollektivtrafikken i byene. Ja, for hvis den var perfekt, måtte man gi slipp på den misforståtte menneskeretten det er å kjøre bil over alt. Hva om telefonkatalog-iveren kunne føre til at man tok et skritt videre. Eller ti. For eksempel ned til bussholdeplassen. Da måtte man kanskje kle på seg litt ekstra. Og man risikerer å vente litt. Er det farlig å vente? Rekker du mer i livet om du kutter all venting? Hva med en avis eller bok i ventetida? Som du til og med kan ha med inn på bussen. Eller kan du holde i et ratt og en avis samtidig? Og hvorfor blir bussen forsinka? Er det fordi det er så mange fotgjengere som krysser gata? Fordi det ligger isbjørner i veien?
Det er ikke én bil som forsinker. Det er summen av dem. Privatbilismens kolllektive ansvarsfraskrivelse, kunne man kalle det. I vårt demokrati teller ett menneske én stemme. Men teller ikke bilens ene eksosrør også? Er ikke det putrende eksosrøret én stemme til utryddelse av isbjørner, én stemme for heving av havflaten, én stemme til ekstremvær, én stemme for at kun folk med bil og hytte høyt oppe på fjellet, kan få seg en skitur?
Dette ikke sagt for at politikere skal slippe unna. Men om vi ikke forstår, hvordan kan vi da velge vi da de som trengs?
Nils A. Raknerud
vaktmester ved Deichmanske bibliotek, Oslo