Det gamle skrukketrollet bak disken ser ut som om hun har stått der siden tidenes morgen og virker ikke spesielt glad. Men muligheten for å få til en prat og et lite smil er alltid til stede. En liten kommentar om været kan passe, tenker jeg, mens hun fyller i anvisningen over diverse dingser jeg har handlet der i butikken. Særlig vakkert skriver hun ikke; ja hun presterer å få inn flere feil bare på firmanavnet, enda rekvisisjonen med firmastempel ligger foran henne. Denne snøen blir vel ikke liggende, sier jeg og tenker at regnskapskontorene sikkert får masser av slike halvt uleselige lapper og gudvet hva alt det arbeidet koster skattebetalerne. Det siste sier jeg selvsagt ikke; man skal være blid mot en gammel dame; det kan ikke være greit å stå der med slitne bein og ta imot kunder dag ut og dag inn, men hun er sikkert bestemor for lengst tenker jeg, så hun har vel litt og glede seg over.
 
Nei, det tror hun heller ikke på, at den snøen blir liggende. Jeg synes jeg aner et lite glimt i øyekroken idet hun går løs på firmaadresse og postnummer; snart kan jeg gå ut i den milde januardagen. I morra kan jeg nok sykle til jobben, sier jeg, oppmuntret av den koselige bestemorstemmen. Dessuten er arbeidsdagen snart over for mitt vedkommende og jeg drømmer allerede om å våkne til en gradestokk som viser pluss og en forfrisken morgentur på tohjulingen før rushet setter inn.
 
Jasså, du sykler, sier den gamle damen bak disken og straks aner det meg at det ikke er av beundring hun uttaler dette. Håper du vet hva det koster, fortsetter hun, og nå er hun direkte anklagende. Hva mener du? svarer jeg, og smilet mitt henger liksom og dingler i løse lufta. Tenk på alle disse sykkelstiene! sier hun oppgitt og ser opp fra anføringsblokken.
 
Jeg begynner å bli glad for at det bare er postnummeret igjen. De må vi betale for, holder hun på, sykkelstier og alt sånt, gjennom bilavgiften, for den går ikke til veier, det vet jeg! Tiden er diskresjon er forbi, og selv om vi begge holder en etter forholdvis høflig og beherkset tone, er det bare å klaske til. Tenk på bilulykkene, framholder jeg og går like godt videre med forurensniner og ozonlaget. I Syd-Amerika er det sånn at de hvite ikke kan oppholde seg utendørs like lenge som svarte, sier jeg; husker ikke akkurat hvilken avis jeg så det i. Det var visst i Chile at myndighetene måte gi stadige meldinger om ”været”, det vil strålingsgraden, og mørkhudede kan tillate seg flere timer tåler som kjent mer enn lys.
 
Nei, sier damen. Hun er roligere i stemmen nå, og det er det som får meg til å ane at hun har misforstått. Nei, jeg tør aldri å gå ute alene lenger, sier hun, så mye fært