Kristin von Hirsch
Kristin von Hirsch intervjuet og fotograferte Nils A Raknerud på jobb for ABM-bladet 3 2008.
Se Pdf-utgaven side 30 og 31
Teksten er gjengitt nedenfor:
Stillingsbeskrivelse
Nils A. Raknerud (59 år), forfatter og skribent.
Stilling: Vaktmester på Deichmanske Bibliotek på niende året.
Arbeidsgiver: Oslo kommune
Lesesalen på Deichman, hovedutlånet.
-Taklampene har halogenpærer øverst. Jeg skifter ut alle samtidig, så slipper jeg å dra fram dette dråget av en stige i tide og utide. Men nå lar jeg det bare stå her, så tar vi heisen der borte.
I heisen.
-Vi har fem heiser i hele huset. To av dem er magasinheiser. Hvis noen spør meg hvor mange etasjer Deichman har, svarer jeg alltid ja. Tre vanlige pluss loft, pluss syv magasinetasjer.
Øverst i baktrapp med utsikt til søylegangen på nordsiden.
-Det er bøker overalt -til og med under og over Kolonaden, søylegangen som ble avbrutt midt i bygginga på grunn av pengemangel. Litt underlig det der. Det skulle jo være noe mer. I stedet endte den som "en visjon ut i intet", akkurat det arkitektene som tegnet universitet i Stockholm prøvde å skape. Egentlig ganske fint for et bibliotek også. Og en flott rømningsvei for studenter under krigen.
BANG! En jerndør smeller i. Bøker, bøker, bøker.
-Huset er bygget som bibliotek, noe brannvesenet er ikke så begeistret for. Her kan du se hvordan alle magasinene henger sammen i høyden, så ved brann vil deler av huset oppføre seg som en god gammeldags etasjeovn. Heldigvis; det nærmeste jeg har kommet brann i mine snart ni år som vaktmester, var vaffelsteikinga på musikkavdelingen. Men det blir mye brannvern likevel. Og kompromisser mellom brann og tyverisikkerhet. Et lite barn skal komme seg ut hvor som helst, mens ingen banditter skal komme seg inn hvor som helst.
Ny trapp, og videre inn i et dunkelt loft.
-Her ligger det masse verdifulle dokumenter som fortjener mer enn lagring i det ytterste mørke. Og her ser jeg at det er arbeid å gjøre. En surklende radiator er en radiator som må luftes. Og se her! I et hus der veggene er som farinposer, henger stikkontaktene løst. Det er noe å fikse overalt. Det må en vaktmester til. Huset og jeg er i kontinuerlig dialog, og det jeg ikke ser selv, gjør de ansatte meg oppmerksom på. Masse flotte damer. Og det minner meg på at det er på tide å omorganisere garderobene, for mennene er på innmarsj.
Ved en grov trehylle innerst i rommet.
-Skinninnbundet Morgenbladet fra 1896 med gull! Dette huset er en evig åpenbaring for et skrivende og lesende menneske som meg.
Opp på taket via stige og luke. Utsyn i alle retninger.
-Å være vaktmester handler mye om å ha oversikt, være observant. Alle tenker at man må være handy, men jeg tror at det er viktigere at jeg er nyskjerrig, og at jeg prøver å tenke i mer enn tre dimensjoner.
Ned stigen, gjennom en korridor og inn i en annen heis.
-Det er her i hovedutlånet jeg er mest. En sær gammel dame av et hus som trenger uendelig med omsorg og tilsyn. Sjarmerende, skrukkete, med masse nykker. Så mens huset fra tid til annen drar seg noen cm i retning Sverige, står heisene. Og er det noe bibliotekarer ikke kan leve med, så er det lunefulle heiser.
Opp en smal trapp.
Vi er fire vaktmestere med felles ansvar for alle bibliotekene og utlånsstasjonene i Oslo, og vi jobber i to skift. Gamle vaktmester Hansen er mannen vi ringer i nødsfall - når vi har gitt opp å finne ut av det den gamle damen selv har glemt. Han vet alltid råd.
Andre magasinbalkong i hovedutlånet (femte magsinetasje)
Et ord: Ved-li-ke-hold. Jeg tror det er et ord som er i ferd med å skli ut av språket vårt. Men vedlikehold -det er lik vaktmester. Derfor er jeg litt sur på lønnsavdelingen - se, nå begynner jeg å bli sur igjen... Du skjønner, jeg har en teori om at etter ti år blir en hver vaktmester per definisjon en sur gammal gubbe, så med mine ni begynner det å dra seg til. Og nå har de altså forandret tittelen min - fra vaktmester til driftstekniker! Hørt på maken! Vaktmester, det er som borgermester, verdensmester... ikke noe tull, og en og en halv kilo nøkler. Min identitet og selvtillitt.
I den store steintrappa fra balustraden til skranken.
-Jeg er stolt av dette huset, det internasjonale miljøet og alle de hyggelige folka som jobber her. Og så er det jo bøkene og folkeopplysningstanken. Tenk deg at det var 2008 og ingen biblioteker fantes. Du gikk til kommunen og foreslo å bygge et hus der alle kunne låne bøker, musikk og aviser, se film og teater, surfe på nettet, gå på foredrag, få tilgang til all verdens databaser osv -og alt skulle være gratis -du ville bli putta rett inn på sjukehus...
Så når denne damen pensjoneres og Deichman flytter til nye lokaler... Jeg vet ikke hva jeg er mest bundet til, huset eller bøkene. Det blir ikke lett.
Tekst: Kristin von Hirsch
Tilbake til hovedside
Tilbake til oversikt tekster