Hvorfor går du ikke med (palestina)sjal?

Debatten rundt islamisme, poltisk islam og kalldethvaduvil har pågått en stund i Klassekampens spalter, og …ja, er ikke det fint, da? Retten til ytring og kritikk er fundamental. Det er lett å ta den for gitt. Freedom of Speach er ikke noe vestlig propagandatriks; selv om jeg må innfømme at mitt førtiårige fan-forhold til Paul McCartney brått tok slutt da han kauka ”Freedom”, jeg hadde nær sagt til et buldrende akkompagnement av bombefly.

Det er som om de store idéene får mennesker til å ta seg friheter de ikke bør da. Kill A Comie For Christ, Drep en kommunist for Krist var en gangbar parole under Viet-Nam-krigen. Osama bin Laden drar den helt ut og sier det var Allah som tro til i New York og Washington.

Stikk i strid med det den religiøse vil hevde, er det Opphøyde og Hellige først og fremst idéer i våre hoder, idéer som står i forbindelse til miljøet den enkelte føler tilhørighet til. Æresbegrepet er òg en idé, enten æren består i å ha et langt gevær i erigert positur, rekord i Holmenkollbakken, dyden i behold eller rett og slett som de fleste arbeidsfolk: et samvittighetsfullt forhold til jobben.

Når en far skyter sin datter i Uppsala er det med referanse til et æresbegrep han mener ligger utenfor ham selv, ja, det er noe større enn ham selv, noe han kjenner seg pålagt til å følge. Æresdrapet er likefullt en idé som lever i hans hode. John Lennons ”Within You Without You” renner meg i hu. Religion og tradisjon er inni deg og utenfor deg. All religion bygger dypest sett på den menneskelige intuisjon om å tilhøre en større helhet, å stå i forhold til den en makt i annen dimensjon. I religionen finner enkeltmennesket en stor idéverden der det kan søke tilflukt, finne styrke og ro. Jo lenger vi går tilbake i menneskenes historie, desto mer finner vi hele jordelivet innspunnet i et nett av religiøse og magiske forestillinger.

Men religion oppsto også i sammenheng med rein og skjær maktkamp. Det Gamle Testamentet leser jeg i stor grad som et åndelig våpen for en lokal krigsgud. Skal verden bli et mindre farlig sted, må religionene henvises til den private svære. Kanskje har ukebladhoroskopene en historisk misjon? Eller for å si det med forfatteren Arundathi Roy: Så lenge det finnes tro, er det ikke håp. Troen, eller Den Store Tanken gir deg visse rettigheter, tror du (!) til å kjøre et fly inn i en skyskraper, smelle av en bombe i en folkemengde, eller slippe dem fra fly over … åj sann, det viste seg å være Røde Kors-sentret i Kabul … ja, ja, men da er trøst å finne i troen, din egen tro på at du gjør Det Rette. Piloten har i likhet med den teistisk religiøse lett for å forveksle Guds vilje med sin egen.

Den viktigste idékampen er den for retten til over hodet å føre idékamp. For å kjempe for sine idéer man først å fremst få leve. Datterdrap er truende. Kodeksen for dette æresbegrepet sier at mannen er fri mens kvinnen er bærer av familiens ære. Og hun har da ikke livets rett hvis hun ikke passer seg. Ut ifra samme logikk kan onkler og gamle gubber pule sine nieser så mye det behager, hvis småjentene ikke lenger er dydige. Søppel er søppel. Eller når vinflaska er åpnet, kan du like godt tømme den. Der har du logikken.

Når datterdrap eller rasismedrap har rot i en tradisjon, må denne tradisjonen karakteriseres, problematiseres og kritiseres. Uansett om Uppsala-mannen kan kalles en avviker og Holmliasaken ekstrem. Denne kritikken må alle ha rett til å blande seg opp i. Kvinners frigjøring er ikke noe som jeg ikke skal forholde meg til, og innvandrerkvinners frigjøring er ikke noe som bare angår dem, noe jeg skal overlate til det såkalte innvandrermiljøet, i den tro at jeg opptrer med respekt! En ting er faktisk bra med at datterdrapet skjedde i Uppsala. Da engasjerer nye grupper med andre tradisjoner seg i fenomenet. Om det også skjedde i går, i en liten by på det Etiopiske høylandet, vet ikke vi. Æresdrap blir ikke bedre om det avgrenses geografisk. Stutum-rasister mener jo at … bare de drar tilbake der de kom fra så kan de drive på som dem vil, nedi der, drepe hverandre og ha seg.

Like ille som Send Dem Tilbake, er Pass På Å Ikke Støte Dem. Begge tankekonstellasjoner baserer seg på et Dem-Vi. En særdeles graverende variant av misforstått silkehanske-antirasisme kom til uttrykk i Oslo, da det i skulle diskuteres en felles plattform for demonstrasjonen mot USAs Afganistanbombing. Studenten Sapideh Sadeghi opplyser i et (for øvrig ellers også storartet) innlegg her Klassekampen 23. januar, at venstreaktivister fra Iran møtte motstand med sin Talibankritikk i antikrigsnettverket. Jeg gremmes. Ble sjøl nærmest mobilisert per sms og var ikke klar over dette før lenge etterpå. Demonstrasjonen bar heldigvis ikke preg av en slik enøydhet; det var mye anti-Bush/Laden å se, mye kritikk av terrorisme enten den kaller det seg det ene eller det andre.

I en åpen diskusjon menneske til menneske må man også kunne tørre å tråkke hverandre litt på tærne. Jeg er flasket opp med at kristne nærmest er for hellige kuer å regne. (En kommunist har derimot alltid vært fritt vilt.) Nå er enkelte av våre nye islamske landsmenn (ja særlig menn) i ferd med å bli hellige okser. Ikke mobb kameraten min, nei vel. Men kameraten min er en jeg tør å snakke med, kameratskap er også å diskutere så fillene fyker. I stedet for å huffe om Uppsala med de tjue andre etniske norske rundt meg, (og riktig kjenne hvor gode vi er midt i denne onde verden) hadde det kanskje vært bedre å for eksempel spørre den religiøse kurderen jeg kjenner: Hva mener du? Eventuelt: Hva faen mener du? Er dette å være en god muslim?

På den andre siden går det an å gå med sjal. Palestinasjal. Det er også en form for dialog. Og i tillegg et ypperlig plagg i vårt norske vinterklima.

NILS A.RAKNERUD