Til hovedmeny. Tilbake til hovedside


Trykt på Klassekampens bakside onsdag 21. mai 1986 med originaltegning av signaturen "M".

En seanse

med Verna



– Den seansen kan vi ta der nede i fabrikken, fnyser driftsingeniøren i telefonrøret når verneombudet ringer og ber om et møte. Hun vil gjerne vite om –

og eventuelt når det blir fortgang i vernesakene, særlig de støyreduserende tiltakene som det lenge har vært snakk om.

Verneombudet Verna og arbeidskameratene hennes syns maskinstøyen er unødig plagsom.

Driftsingeniøren syns ikke det. Han er derimot av den oppfat- ning at verneombudet er ganske plsgsomt. Og det har han rett i – hun er det. Men at støyen er grunnen til at hun plager ham, og ikke det at hun tilhører en spesielt plagsom mennesketype, det vil han ikke forstå.

Han tenker: For et aggressivt kvinnfolk! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger hun har tatt opp dette med lyden fra maskinene.

Hun tenker på sin side: Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har spurt om det samme uten å få skikkelig svar.


At hun får sånne nedlatende slengere, er nærmest blitt en vane (« ... der nede i fabrikken»). Denne gangen fikk Herr Driftsingeniøren gitt klart uttrykk for at han ikke vil ha henne inne på kontoret sitt, der konversasjoner av mer høyverdig karakter finner sted, der viktige prosjektanalyser utformes, der «man/hour»-prognoser utarbeides – ja, der store tanker utkrystalliserer seg. Der inne vil han ikke se synet av noen kranglete verne-kjerring, nei!

For arbeidere skal det være en ære å få inntrede på hans kontor. Eller en straff, når det er påkrevet med en irettesettelse. Vernepersonalet tar han seg av ned i fabrikken. Sånn tenker driftsingeniøren.

Hun veit at han tenker sånn. Men hvorfor brukte han ordet «seanse»?

***

Enten vi kaller det seanse eller meeting, det blir nede i fabrikken, langt der nede i fabrikken. Driftsingeniøren regner seg som utfordret i og med at hun våget å innkalle ham til møte. Derfor starter han forestillingen med denne replikken: – Gamle Gundersen, sier han nesten beveget. – Da han var verneombud, da hørte vi ikke all denne klagingen i tide og utide. Ikke for det, du er ved din fulle rett til å ta opp enhver sak. Slik skal det være i et demokrati. Men man må jo få lov til å spørre seg: Begynte problemene først å melde seg den dagen du ble verneombud, eller ...

– Nå forstår jeg endelig hva du mente, avbryter hun sin overordnede.

– Hva behager?

– Nå forstår jeg hva du mente med å bruke det franske ordet «seanse» i stad. Det brukes jo gjerne om sammenkomster der en driver med spiritisme og sånne greier.

– ??

– Ja, for nå vil du mane fra ånden til Gamle Gundersen. Du har vel hørt at han døde for noen uker siden?

– Jeg trodde han var pensjonert nettopp, jeg.

– Ja, svarer Verna bestemt. – Men så døde han. Kort tid etterpå. Det er rart med det, ikke sant?

***

Det driftsingeniøren sa etter dette var heller spakt. Verna hadde dradd nesa litt ned på ham. Og etterpå ble det en virkelig seanse, for Gamle Gundersens ånd tok bolig i Verna Verneombuds legeme. Og den ånden var bitter over alt den hadde funnet seg i.






Til toppen av sida