De samme spørsmål, tyve år etter
Innlegg i dagsavisa Klassekampen man. 3.mars 2003 i en dels
kritisk serie om AKPs 30-års jubileum
En ung mann spør hvorfor profilen til fem utenlandske
historiske teoretikere stå avbildet i en norsk dagsavis hver dag. De fem
historiske personene er menn. Tre av dem kjente statsledere. Den unge mannen
spør om de beæres på grunn av deres teorier eller deres politikk? En
jevnaldrende partifelle kaller spørsmålet råttent.
En annen mann har kallenavn etter en av de historiske
statslederne. Navnet betyr Stålmannen. Stålmannen var med å stifte det norske
partiet som står bak avisen. Fire og et halvt år etter stiftelsen innkaller
Stålmannen tolv kadre på mellomskiktet inn på teppet for en disiplinærsak. Den
unge mannen tenker at partimedlemsskapet er frivillig.
En tredje mann, også blant partistifterne, innkaller
noen år senere kadre på mellomnivå til en diskusjon. Han blir tilsnakket av en
av møtedeltakerne for å uttale seg arrogant og nedlatende. Han ber om
unnskyldning.
Tyve år senere skriver den ikke lenger så unge mannen
om de fem ikon-profilene og forteller om episoden i den samme avisen. De fem profilene
er da for lengst fjernet. En dag fyller partiet tredve år. Den mest kjente av
politikerne står avbildet i helfigur på avisens forside. Inni avisen slippes
kritikere av partiet til.
Denne lille kortprosateksten over er autentisk i
innhold, i formen en etteraping av en spesiell stil, en strukturalistisk stil
som Dag Solstad blant annet skrev og skrev om i Profil, et tidsskift som ofte
nevnes når det skal hetses mot (eks)kommunistiske forfattere. Denne stilen og disse
tekstene diskuteres i dag på Universitet i Oslo under seminarer som bærer
Profil-forfatterens navn. Profilfolkene blir ofte nevnt som noen fæle
Komitern-stalinister. Gå på biblioteket og les Profil eller lån Solstads første
tekster. Jeg er sikker på at du kunne få Per Egil Hegge, Aftenspostens tidl. kulturredaktør
(ære være ham) til å rødme.
Profil brakte (god?) litteratur og kritikk - ikke
direktiver. Å påstå det siste er å rope på spøkelser. Jeg skrev der selv. Om en
te- og kaffebutikk i Waldemar Thranes gate ved St.Hanshaugen
i hovedstaden. Jeg debuterte i Profil med en korttekst fordi jeg syntes det var
synd at den fine te- og kaffebutikken ble nedlagt. I Amerika kommer visst
småbutikkene tilbake igjen, sa mannen. Han er sikkert død nå. Det er mange eks-m-l-ere
som hetses på det latterligste. Ikke glem det når vi i dag
reiser kritikk. Vi vil ikke ta dere. Posisjonene er ikke som de var.
Men bildet er og var sammensatt. Venstresida lider
stadig av at gamle m-l-ere kjører på i de samme skinnegangene.
Når Tron Øgrim lørdag 15. februar dundrer i
vei under overskriften Uhistorisk tøv om "m-l", kjenner jeg
gufset fra inn-på-teppet-tida, om ikke annet som svak kløe. Han tror også han
vet sannheten om uttrykket Sannhetsministeriet, hvem som brukte det og
hva som egentlig lå bak. Han er svært kvikk når han punkterer hele greia med at
"vi" –
altså han og andre partiledere – krangla voldsomt seg i mellom.
Godt å høre etterpå. Vi var nemlig noen
som stadig møtte ståldøra. Men poenget er ikke hvorvidt jeg, som en
eks-kader på lavt eller mellomnivå plagdes av å møte ståldøra. Poenget er at nå
reises kritikk fra et annet utgangspunkt.
I AKP-regi har jeg vært med på skolering av folk under
mottoet Det finnes alltid flere enn to sider av samme sak. Det er den
kulturen som lever videre i Klassekampen, i Rød Valgallianse, i 1.mai-toget. Og
den lever både på grunn av og på tross av m-l. Det er noen med posisjonene her
som Øgrim, partileder Gulbrandsen og Bell ikke ser. All kritikk som i
Klassekampen (AKPs barn) rettes mot AKP før og nå, er ikke hets. Ta diskusjonen
om religiøsitet og partidoktriner i stedet for å furte ... om at man kan
være kristen hele livet uten å møte kritikk for det, som Gulbrandsen hevder.
Jaså, gitt? Les Inger Hagerups dikt (1947) Den korsfestede sier, les det
høyt for en kristen. Det er kritikk hard som kuler.
Før kunne dere i partiledelsen møte kritikk med disiplinære
tiltak. Dere kjørte portrettet av sentralstyremedlemmer i avisen – og vips! Her
er den rette linja! Linjeskiftet i Kina var AKP-ledelsen de siste til å få øye
på. Da Coca-Cola kom til Bejiing (veldig viktig for en kader å aldri si Peking)
"trengte kommunismen tappeteknologi", minnes jeg en viss autorativ
stemme si. I dag bemøter dere kritikken med furting og kjefting og
"uhistorisk". Bell og Gulbrandsen presenterer sin oppfating av Stalin
og ditto oppgjør innen AKP i tredveårsdebatten. Syns du dét var en riktig
historisk oppsummering, Øgrim? Var det ikke en forfatter og landsmøtedelegat
Tor Obrestad som gjorde noe i denne sammenheng? Hvem kjempet Obrestad i mot på
landsmøtet i AKP - som faktisk tok et skikkelig oppgjør med stalinismen? Hvor
var dere da?
Nils A.Raknerud