Hør også mitt morgenkåseri på P2 15.04.2009 (iTunes), eller les forrige trykte tekst.
Ro og bevegelseRo og bevegelse
De andre sover. Det har gått ut i ovnen. Jeg setter meg ned på huk, åpner luka, og med en gammel spiseskje avsatt til formålet skyver jeg aske ned gjennom galleret. Jeg oppdager noen få levedyktige glør fra kvelden før som jeg mater med papp og bjørkenever. Puster med plystremunn, først forsiktig, etter hvert kraftigere, og da jeg ser at jeg kan lykkes med å tenne opp uten bruk av fyrstikk, klemmer jeg til som en levende blåsebelg. Flammen tar tak. Jeg reiser meg, merker samtidig hvor pissatrengt jeg er og sprenget i blæra forsterkes av bevegelsen. Jeg åpner døra. Kjølig sjøluft slår mot meg, og jeg hører skrik; før jeg fullt ut oppfatter hva slags skrik, registrerer en del av hjernen at dette ikke er farlig, det er bare måker.
For disse skapningene er det åpanbart langt på dag allerede. Fire, fem fiskemåker sirkler over bukta rett nedenfor huset og gaper av full hals. Er det fisk her nå? Jeg ser ingen bevegelser i vannet. Makrellen kan det iallfall ikke være, det er for tidlig på året og vannet er fortsatt i kaldeste laget. Den lar vente på seg, tenker jeg, til temperaturen i vannet blir bedre. Enn så lenge jager den rundt på det store dypet, ventende, men aldri i ro. Makrellen sover ikke, slik er den skapt, med gjeller som hele tiden krever full gjennomstrømming.
Sola forsvinner ofte utpå formiddagen, derfor sto jeg opp tidlig. Det er bare onsdag. Ikke torsdag som jeg først trodde da jeg våknet. Hvilken luksus å kunne våkne når man vil og konstatere at det bare er onsdag. Jeg skal ikke på jobb. Mange har fri, det vil si, de har tatt seg fri innimellom noen helligdager. Andre er nødt til å ta ut feriedager, mens kjæresten, som er lærer, og altså en av dem som sover, har fri som en del av timeplanen. Selv har jeg fri på grunn av en turnus som falt heldig ut. Jeg kan koste på meg å sende en vennlig tanke til mine arbeidskamerater som er på jobb.
Den beste tanken jeg tenker er likevel denne: det nærmer seg sakte men sikkert slutten på arbeidsdagen, etter rundt regnet firti år i jobb. Snart skal jeg ut av den evige rastløse makrellstimen. Og de andre sover. Det er vår og sola har løftet seg litt høyere på himmelen.
Nils A Raknerud
april 2009
Teksten over er trykt på baksida av Klassekampen 19. mai 2009
Introdusert blant venner på Facebook som begynnelsen på en novelle. Så den som leser for se.
Nils A Raknerud skriver fast på Klassekampens bakside, I DAG, var tidligere spaltist i Bok og bibliotek, samt Dagsavisen og har utgitt tre romaner, alle innkjøpt til bibliotekene gjennom Norsk Kulturråd.
Tilbake til hovedmeny.
Til hovedside