Til hovedmeny. Tilbake til hovedside.
Til
hule for skrivende leieboere
eller søndre loft eller
oversikt
eller
Ordkrutt.
Trykt torsdag 1.november 2007 i Klassekampens baksidespalte I DAG, der bidragsytere utenfor avisen skriver daglig. Ansvarlig er Astrid Sverresdotter Dypvik, kronikk - og debattredaktør
R e p l i k k e r
Jeg husker så godt den gangen jeg begynte her, for tolv år siden. Da sto det "damer" på funksjonærdametoalettene. Der vi gikk sto det bare "kvinner" på døra. Det husker jeg så godt jeg la merke til.
I matpausa gikk praten om før og nå, og det var Else som husket da det var ansatt både damer og kvinner på bedriften.
Slik begynte en korttekst signert Maskinkjører'n våren for tjue år siden, en av 50 hverdagshistorier jeg var så heldig å få på trykk her i avisa (Klassekampen). Jeg var også heldig som hadde jobb på Lilleborg Fabriker, med et flott arbeidsmiljø og en fagforening med stolte tradisjoner. Den var den første i landet som banket likelønnsprinsippet igjennom, selvsagt lenge før min tid. Likelønnsprinsesse Märtha Louise var ikke født engang.
Stadig kan man spørre seg om det går framover her i verden, på den ene og den andre måten.
I femtiåra førte bedriften (Lilleborg) statistikk over sjukefraværet i tre kategorier: Menn. Ugifte kvinner. Gifte kvinner. For et par uker siden leste jeg her i Klassekampen om en kvinne som vegret seg for å røpe at hun er gravid på jobben sin. Framskrittet ligger kanskje i det at det var mannen hennes som skrev.
Her om dagen satt jeg på bussen og kunne ikke la være å følge med på en samtale mellom to som neppe hadde lært å lese da min fortelling sto på trykk.
De var to unge damer som snakket om mennene sine, likevel virket det av og til som om det var sjefene sine de snakket om. En litt fjern sjef, ikke han de delte seng og bord med. Riktignok hadde den ene satt seg fore et slag likestillingsprosjekt: hun regnet med å få seg egen bil etter hvert, som hun sa. Nå var den bare han som hadde bil.
Er det slik likestillingen ser ut i dag, at begge må ha bil?
Da var det verre med den andre. Hun begynte å snakke om de snart skulle flytte.
Jamen, utbrøt venninna. Har dere ikke nettopp flytta, da?
Jo, kom det litt forlegent tilbake. Men han vil så gjerne ha et sted med garasje.
Og så skulle jeg av bussen. Jeg tenkte mitt. Men jeg burde kanskje ikke si noe, for det er vel litt respektløst å sitte sånn å lytte.
Nils A. Raknerud
vaktmester på Deichman i Oslo
www.raknerudvillaen.no