Jeg stikker hånda i postkassa og merker at budet også i dag har levert den avisa jeg ikke skal ha, den som er full av innstikk i alle farger og fasonger; du skjønner sikkert hvilken. For sikkerhets skyld tar jeg et fast grep om blekka idet jeg tar den opp, så jeg slipper å se noen av disse glansede fargeflakene seile ut; man er jo litt stiv i kroppen om morran, og det frister ikke å krabbe rundt på alle fire og pelle opp tilbud man ikke har bedt om, før man får i seg frokosten. Jeg legger Aftenreklameposten fra meg på kjøkkenbordet og setter på vann. Og mens jeg hører suset fra vannkokeren øke sakte i styrke, kikker jeg ut på himmelen, bjørketrærne og hesten som allerede er ute og gresser, og tenker at jeg har alt jeg trenger.
I denne grønne ytterlomma av hovedstaden er det fritt for reklameplakater. På vei til T-banen lar jeg blikket vandre fritt langs blomstrende syriner og røde stakittgjerder. Vårdugnaden har nettopp vært, derfor er det ikke engang søppel å se - søppelet har mye til felles med reklamen, like glorete, like uønsket - og den stjeler blikket.
Senere blir det verre. Blikket må ned i perrongen for å unngå de selvlysende bildene på den andre siden av stasjonen. Jeg så dem i går, jeg vet hva de reklamerer for og jeg skal ikke ha det i dag heller. Hvis jeg holder blikket lavt når jeg kommer inn i T-banevogna, slipper jeg også å irritere meg over shopping-lykkens ikoner oppunder taket. Men når jeg går av, må jeg virkelig konsentrere meg, feste blikket på et par føtter foran, følge dem opp rulletrappa, videre forbi tiggeren som sitter under hårshamporeklamen de monterte i forrige uke. Så gjelder det bare å glane i brosteinen den siste etappen, styre unna plakatstativene som er satt opp på tvers av fortauet, og heller glede seg over en og annen grastust som tvinger seg opp mellom hellene.
Snart blir det vel som på science fiction-filmen, der reklamen snakker til deg og kommer med tilbud etter å ha lest dine personalia fra øyet ditt, tenker jeg og drar personalkortet. I dag kom jeg på jobb uten å få ett eneste tilbud prakket på meg, fordi jeg gikk inn for å unngå det. Og etter en økt eller to kan jeg finne meg en bok i en ledig stund. Bøker for tusen ganger det jeg rekker å lese her i livet, står der stille og venter på meg. De maser ikke.
Nils A. Raknerud
Vaktmester ved Deichmanske bibliotek i Oslo