Den smilende rammemaker og Hans tegner
 
Landet er i fare, vi må tegne! skal Hans Normann Dahl ha sagt, idet han stormet inn og nærmest skremte kollega Pål Hansen av tegnebrettet. Det var sju år siden. De to satte igang, tegnet og skrev, Tomm Sander var også med, det ble en avis av det, den legendariske 4 siders blekka ikke dytt nytt, trykt 90.000-opplag og ble distribuert, les revet bort på få timer i hovedstaden fram mot folkeavstemningen i november 1994. Dette farebegrepet skal for øvrig stamme fra selve Dagbladet-redaktør Solstad, som når han merket det spesielle HND-trykket i boulevardens korridorer, , et trykk som skyldes en stor kropp og et kraftig skjegg, øyeblikkelig forsto at landet var i fare og tegneren på ferde. En elektronisk port ved samme avisresepsjonen, en sånn metallisk innretning som slipper en og en inn " hvis man ikke dytter " skal ha virket forløsende på de intense grubleriene rundt hva dette lille avisflaket skulle hete. For folk vil ikke dyttes inn i EU. Det butter. Det er en bøyg der. Et slags skulderristende vil-ikke som suger næring fra fjorarmene og dahlstrøka innafor.

  Og det ble ikke noe medlemsskap, ikke den gangen heller. Nå skriver vi 2001, signalene tyder på at det kan bli nok en omkamp, og mellom slagene er det tid for ettertanke, og tid for Hans Normann Dahl å tegne sin egen rammemaker, venn og samarbeidspartner gjennom tjue år. Tomm Sander driver Oslo Rammerverksted, er utdannet møbelsnekker, regner seg som kunstformidler og elsker det han driver med. Og det er ikke lite. På mitt spørsmål om hva han holder på med for tiden, svarer han at han ikke veit. " For jeg jobber så mye.

  Akkurat nå spiser han. Og Hans tegner. Rammen om dette intervjuet er Deichmanske biblioteks nyoppussede kantine, et steinkast fra Rammeverkstedet bak St.Olavskirken. Ved hovedstadsbibliotekets nordende ligger den merkelige søylegangen, eller kolonaden, som brått ble avsluttet – det er ut som om murerne har tatt matpause – og her satt unge Dahl i 1953 og laget sin første avistegning. For Aftenposten.

  Siden har merittlista blitt lang som et uvær i Nordsjøen, selv om mannen har en stemme som en mild fønvind og et malerisk lungnende tonefall, som kan få pelsen til å legge seg ned på en hvilkesomhelt mobiltelefonslave, så også under den hektiske kampen for å få til dette stevnemøtet, forene den grensesprengende rammemaker, tegneren selv og undertegnede, en kamp som nærmest kan måle seg med de i 72 og 94.

  Det er som det hektiske bylivet ikke har tatt tak i denne Dahl. Selv Sander sitter stille nå, som modeller skal, og beveger så vidt øyne og lepper, takker kantine-Berit for godt laksesmørbrød og slår det fast at fisk, det er ikke bare havets sølv, men også landets gull. Fisk og poteter. Et land uten jordbruk ikke er noe land. – Bare et område, legger Hans til bak tegneblokka og begynner å skissere sin fandeniDahlske plan for regjeringsområdet, gamle Deichmans nabo i sør.

  Han er fornøyd med Vestbanealternativet, men har allikevel en bedre idè. Han streker opp et helt nytt-ikke-flytt-alternativ: – Kutt av tuppen på Y-blokka, la biblioteksadministrasjonen ta over Regjeringbygget – de som er der nå kan jo like gjerne sendes til Brüssel – bygg et nytt og moderne bibliotekshus på hele Arne Garborgs plass og la det gamle stå.

  Intervjueren, som fusker i journalistfaget og er betalt vaktmester på Deichman, kjenner at det letter i skuldrene ved denne besnærende tanke.

Nissenaivitet?

Jeg plukker fram en ikke dytt nytt-tegning der en nisseluegutt holder globen i hånda. Tegningen ledsages av teksten: Bedre å ta verden i hånda enn å dele ratt med fjorten andre, trykt 23.nov. 5 dager før avstemningen. – Den var for god til å være min, kommenterer Dahl, men tar åpenbart feil.

  – Er ikke denne nisselua, som dine Nei-gutter stadig utstyres med litt ironisk ment? Et uttrykk for norsk naivitet?

  – Hvis det var naivitet det norske folket viste i 1972 og 1994, så er ikke lenger naiviteten noen anklage, svarer Dahl faderlig, som om han dro nisselua av gutten og klappet ham på hodet.

  – Den naiviteten slo gunstig ut for landet.

  – I fjor ga Nei til EU ut en debattbok Omkamp nå? der Høyrelederen likte spørsmålstegnet, siden nei-folk forstår det blir omkamp,mens Kristin Clemet mener man bør vente til Ja-seieren er langt sikrere. Kommentar?

  – Det er rart med det, sier tegneren rolig og blar i blokka. De ser ikke ut til å akseptere folkets menings. Ikke mange dagene etterpå, stakk de hodene fram igjen og skulle ha omkamp. Det var omkvedet begge gangene. De er historiens dårlige tapere. Vinnerne i samfunnet er de dårligste taperne i demokratiet.

  – I følge FNs "World Population Prospects" off. i februar vil Europas befolkning synke med 17 prosent. Vi er tre av 6.100.000.000. mennesker. I Asia og Afrika vil det snart eksplodere. Kan vi ta inn over oss all elendigheten?

  – Vi har tapt kampen mot narkotikaen. Vi kommer til å tape kampen mot menneskesmugling og. USA lagde en jernmur mot Mexico. Ingen skulle slippes inn. Men så viste det seg at det store bossene sjøl hadde hushjelper fra Mexico.

  – Bør ikke Europa forene seg mot USA, stå i mot amerikaniseringen?

  – Man har holdt på med slike prosjekter siden Romerrikets tid. Og det fungerer bare ikke – Amerika er et tegneserieland, skyter Sander inn. – Uten realisme. De to karene tror heller det går mot et Europas Forente Stater, enn en motpol til Amerikas.

  Utenfor biblioteket står en 1955 Ford Thunderbird, med 3 trinns manuelt gear, V8 og 300 hester. Sander understreker at han har den på grunn av dens vakre form. – Kjøreegenskaper har den ikke, sier han. Det var heller ikke den bilen han kjørte da han en grytidlig morgen i november 1994 fikk en sivil politibil dyttende bak seg. – Jeg kjørte ikke i 120, men det var ikke langt unna. Sander fikk skjenn, men det var ikke narkopolitiets oppgave å ta fartssyndere. Så da han forklarte at han var på vei med Nei-avisa, ville ikke politiet hefte ham lenger.

  – Men du må ikke skrive alle disse røverhistoriene. Da får vi altfor mange kunder, sier rammemakeren, som presiserer at han er tilhenger av at folk skal ha sertifikat. – Men obligatorisk kurs for å fiske, det blir for drøyt.

  – Hvordan skal vi finne ut hvordan de byråkratene er flike nok til kontrollere oss? spør Hans Normann Dahl. – Var ikke standarmålene for kondomer for små på et tidspunkt?

  – Jeg kan min tommestokk, sier modellen som sitter fullt på kledd og anstendig i Deichmans relativt ukjente kantine, åpen for pulikum og personal i beste norske egalitætradisjon.

  Vennene mine kommer fra gærne siden av byen, sier Tomm og mener strøket der en annen Tomm hadde utsalgt ved trikkeholdeplassen opp til seteren. Jeg holdt på å miste dem som venner alle sammen. De skulle rømme landet hvis det ble nei. Nå har de blitt like radikale som Willoch og lever i beste velgående med hytte på Hafjell.

  – Hafjell, Jafjell og Neifjell, fabulerer tegnerern som også er forfatter. Under Essays 088.82 et annet sted i bygget står et av boksamlingens mest igjen-teipede eksemplarer. Med lettøl til Luxor. En værebok i tegning. Det første setningen lyder: Hvorfor skal man alltid ha klar en unnkyldning når man endelig foretar seg noe fornuftig? og det dreier seg slett ikke bare om folkeavstemninger.

Nils A. Raknerud