|
I fjor lovte jeg mine kjære lesere å skrive mer om karriére, eller helst det motsatte, siden ordet karriére, hvor karrig den enn måtte være, er et jåleord jeg assosierer med klatremus i hakkebakkekapitalismen. Jeg rundet av fjorårets siste bakside med en bråkjekk kommentar om alle mine sjølproletariseringer. Her kommer den første. Gymnasiet måtte man ta, det var sektitallets Master. I første gym på reallinjen stilte nysgjerrige Nils en dag et spørsmål til kjemilæreren om base og syre. Lærerens humør lå stadig under 7 pH. Surt. Uten at jeg husker helt hvordan spørsmålet lød, ville jeg vel gå dypere ned i kjemien, enn bare å pugge pH-verdier. «Skjønner du'kke det med syre og base har du ikke noe på reallinja å gjøre!» svarte han. Jeg tok mannen på ordet og leste meg over til Engelsk. Men der var det like gær’nt. Spesielt en lærer, Fru S. Hun var i kraft av sin skråsikre posisjon som «fast ansatt» i stand til å avgi de mest hårreisende uttalelser fra kateteret. Ei jente kom fra "rennestenen", en gutt hadde "et ondt blikk i øyet", selv var jeg "ødelagt ved roten"; foreldrene mine var begge kunstnere. Da jeg begynte som aktivist for det som ble Forsøksgymnaset, skjerpet ting seg. Som en hippie in spe sto jeg fram i Dagbladet iført blomstrete slips og beskrev det dårlige forholdet lærer-elev i blomstrende ordelag. Fru S. med flere likte dette dårlig. Så en dag fortalte mor at Klaus Hagerup, en sønn av hennes venninne Inger, var like frustrert over gymnaset som jeg. Klaus samlet alle bøkene i en bag han plasserte på rektors kontor. Og sluttet. Unge mennesker trenger praktisk veiledning. Der fikk jeg min. Den utvalgte bagen var vinrød og hadde sterke håndtak av lær. Bøkene gikk fint oppi. Exit Gymnaset. Og så? Ikke gadd jeg sitte hjemme, ville heller tjene penger. Fikk jobb på Det Norske Teatret (dengang i Stortingsgata) som scenearbeider. I realiteten var jeg kulissebærer mellom aktene. Dekorasjonene besto av noen fem meter høye beist som det falt noe faens glitter ned fra rett i øya på oss som bar. Jeg skal ikke klage, for det var nabo Guy Krohg som var dekoratør og han hadde skaffet meg jobben. Fra å bli lærd på Gymnaset, til å slite hver kveld bak scenen, det er sjølproletarisering så det holder. |
