Trykt under vignetten MASKINKJØRER’N i Klassekampen 24.juli 1985. På plass er nr. 2 i en serie på ca 50 utover i nittitallet.Tegning: M

Maskinene sluker emballasje. Pall etter pall med kartonger, et halvt tusen på hver, brettes maskinelt til esker, fylles med produktene, lukkes igjen og trykkes til slutt med navn og nummer, dato og TILBUD.

Min jobb består hovedsakelig av nitid overvåking av prosessen, av det som skjer. Og når det ikke skjer, noe, eller det skjer noe annet enn det som skal skje, da gjelder det å hive seg på de rette spakene og brøle STOPP med styrke 98 decibel til de andre på linja.

Denne aktiviteten foregår innafor et område på 2-3kvadratmeter. Det er denne delen av fabrikkgulvet som er min arbeidsplass.

I praksis står jeg ikke på samme flekken hele dagen. For å gjøre jobben har jeg en del ærend til og fra. Fjerne ødelagt kartong. Hente spann med lim. Og når en pall med kartong er tømt må jeg hente en ny og mate maskinen med. Tomme paller må stables og fjernes. Rot er umulighet på et gulv der ingeniørene har beregna plassen ned til hver centimeter.

Så kommer ei uke da alt går på tverke. Produksjonen løsner ikke. Det halter hele tida. Et problem er ikke løst før neste oppstår. Det går etter hvert løs på humøret for noen og en hver. Og ikke alltid veit en hvor, eller mot hva eller hvem en skal rett sin irritasjon. Er Elektriker-Per en idiot, eller er Maskinkjører-Mona totalt åndsfraværende? Arbeidsformannen henger seg på meg, ser det ut som: - Du står for mye i telefonen! eksploderer han plutselig. Tonefallet har kanskje sammenheng med at transportbåndet nettopp røyk. – Nå har jeg fulgt med på deg hele uka! Er du redd for å bruke den telefonen du har hjemme?

Ettersom lunta mi ikke er av de lengste, den heller, braker det løs. Turtallet er langt høyere enn saklighetsnivået.

Som den gode høyremann han er, snakker arbeidsformannen mye om lover og regler. Ja, du har sikkert hørt hele regla. Om åssen en mann ikke kan få rørt på seg uten at det står påbud og forbud i veien. Ikke kan en bore i veggen når en vil, ikke kan en parkere hvor en vil, ikke ansette og sparke hvem en vil. Og ikke kan en oppdra sine egne unger som man sjøl vil, ja, hvis en ikke passer seg kan man bli anmeldt for voldtekt på sin egen kone. Sånn er refrenget.

Idealet er sjefen på Valentes Mølla, som blåser en lang marsj i Arbeidsmiljøloven og sparker Angela Wedvich rett ut døra, til tross for at hun vil anke oppsigelsen.

Men: Når det passer sånn, er disse byråkratiets heltmodige motstandere sjøl svært så flinke til å bruke lover og regler mot andre.

Etter hvert har arbeidsformannen tatt meg med inn på kontoret. Han tar nå for seg de enkelte telefonsamtalene mine.

– Var det ikke mulig å ringe i og ikke etter tolvpausa? Hva tror du vi lever av her på bedriften?

– Det var en samtale i forbindelse med fagforeningsvervet, og jeg brukte den telefonen som står 5 meter fra maskinen. Apparatet står faktisk på veggen ved heisen der jeg henter paller med ny kartong. Jeg følger med på maskinen derfra!

Etter et så grundig sjølforsvar må mannen gi seg, tenker jeg. Men han lener seg over skrivebordet, vipper fram ei lita rød bok fra hylla, som åpner seg av seg sjøl der han skal lese:

– Med tillatelse fra sin nærmeste overordnede kan de (tillitsvalgte) forlate sin arbeidsplass. Hovedavtalen mellom LO og N.A.F. Du er medlem av LO, ikke sant? Ja. Paragraf 7.3.ledd 2.punktum. Se sjøl.

– Ja?

– Du sto ikke på arbeidsplassen og ringte. Arbeidsplassen din er foran maskinen. Du forlot arbeidsplassen uten min tillatelse!

Jeg er målbindi. Ingen klaging, men stor begeistring hos arbeidsformannen for lover og regler i dag, skjønner jeg. Og at en kan tøye juridiske begreper, har jeg hørt om, men hva skal en kalle dette her? Krympe? Jeg finner ikke på noe bedre enn å smelle hæla sammen, gjøre militær hilsen og innrømme disiplinærbruddet:

– Yes, sir. I’m sorry, sir!

Høyre om, ut døra og rett bort til maskinen. På plass.