OLDEMOR PÅ STRANDA

Jeg har kanskje sluttet å le. For det har skjedd mye som på ingen måte er morsomt, etter at jeg ble utvandrer. Men jeg har ikke sluttet å SE.

Brune og blonde svensker klager over allting. At butikkene ikke har det og det. At det er kø. At bussene er fulle. Selv om det er på grunn av dem. Fulle dansker. Tyskere med knivskarp press i khakishortsen, engelske damer med digre skyggeluer uten pull. Trillrunde lokale amas de casa har med barnebarna på stranda en søndag, med campingstoler og bord og parasoller og kjølebager, og spiller bingo med hele familien, mens småtassene leker i strandkanten.

Nordmennene går i shorts og singlet på gata hver dag, mens andre folk kler seg etter vær og anledning. Mange kommer langt nordfra. Det går direktefly fra Tromsø og Bodø nå. Nåbleike kropper andektige i badeshorts på stranda. Siden sammenklumpet på en balkong med høylydt skravling og  skåling. 

På den lille strandkafeen titter og tenker jeg på litt av hvert. Stranda er et lite basseng dannet av en gammel, ødelagt molo, og vannet er i grunnen bare fristende når det er høyvann. Dessuten er det slett ikke varmt, når en har vært her siden det var 35 grader daglig. Men så:

50 meter fra meg, ustøtt og forsiktig vaklende, med en lang hvit stokk og legglang, blomstrete sommerkjole, av den typen min mor kalte husmorkjole, kommer Gamlemor, med helt hvitt hår og nesten like hvit hud, støttet på hver side av to unge voksne, sikkert barnebarn. Hun må være nærmere nitti.

Forsiktig stavrende i sanden og ut i vannet, vasse litt, bare... ser ut som hun ikke har gjort det siden... for veldig lenge siden. Tenk at hun skulle få oppleve det. Atlanterhavsvann mellom tærne. Og det er ikke kaldt en gang. Små, prøvende skritt. Stokken først hver gang. Henger på de to unge som holder godt i hver arm og mildt overtaler henne til å gå litt, bare litt, lenger uti. Løfter et bein av gangen og plasker litt, fram og tilbake med foten, kjenner det lunkne vannet gli rundt føttene. Til opp på leggen. Løfte kjolen bittelitt, så nok. Snu og stavre tilbake. Få hjelp med vriene plastsandaler. Uti igjen for å skylle sanden ut av dem. Og endelig bli fulgt til en blå solseng, få hjelp til å legge seg ned og hvile, kjenne solstrålene. Hennes første sydentur.

Mennesker er jamen forskjellige.

Lillibeth Lunde

arbeidsinnvandrer og observatør

bettamor(AT) hotmail.com