I dag går vi helt til Aamodt

av Nils-Øivind Haagensen


Bjørn Aamodt
(1944–2006)

Dette er den gamle historien
om det som ikke eksisterer,
skreiv Bjørn Aamodt i 1980,
i diktet «Trygd», i samlinga
«Knuter, Mulm og andre
dikt», og mente historia om
han som kjenner ingen, han
som ingen vil kjenne, han
som ramler utafor, han som
gjør alt feil, som ender opp
akterutseilt, forfyllet, forfei-
let og forslått, i ei godsvogn
på Loenga, med rødsprit-
flaske, tatoveringer, fillete
sjøfartspapirer og uføretrygd...
et dikt og ei bok som Jan
Erik Vold, i 1981, spådde en
framtid som klassiker,
norsk klassiker...
både poeten og poesien
hans...
klassiker!...
om ikke mennesket han
skreiv om, om ikke all urett-
ferdigheten han så, om ikke
den politiske korrupsjonen
han sloss mot, om ikke ar-
beidskameratene han sloss
med...
så mannen og diktene...
og jeg skreiv «skreiv»
med vilje, folkens...
jeg skreiv i fortid fordi...
nå er han død...
Bjørn Aamodt er død ...
stor poet, streng poet, so-
lidarisk, realistisk og prole-
tær autodidakt...
sist fredag levde han...
sist lørdag døde han...
han som skreiv:
å gripe tak i det minste for å løfte seg opp i noe mer
det er det eneste øyeblikket ser...
skreiv det i diktet «astat»,
åpningsdikt i samlinga
«Atom» (2002), jeg leste det i
stad og tenkte at det ville
vært velsigna om livet var
det minste, nå som det er
borte tenkte jeg at det ville
vært velsigna om det var
det minste, og at Bjørn Aa-
modt er løfta opp i noe
mer...
han som kalte seg en
gammal sliter alt i 1983...
hva blir en gammal sliter
om du plusser på 23 år?...
hva blir en sjømann og
sjauer?, sosialarbeider og
langpendler?, kranfører og
kværneransatt?, om du
plusser på poet, kamerat og
simpàtico?...
hva blir det?...
blir det Bjørn Aamodt?...
blir det poeten som debu-
terte i 1973 med samlinga
«Tilegnet»,
og siden skreiv
«Knuter, Mulm og andre dikt» (1980),
«Stå» (1990),
«ABC» (1994),
«Anchorage» (1997),
«Atom» (2002)
og
«Arbeidsstykker og atten tauverk» (2004)?
...
som ble tildelt Gylden-
dals legat i 1994, nominert
til Nordisk Råd i 1995, og
tok hjem både
Gyldendal- prisen og Halldis Moren Vesaas-prisen i 1997...
gjorde et godt år i 1997...
med «Anchorage»
...
Kristofer Uppdal, Arvid
Torgeir Lie og Bjørn Aa-
modt: der har du rallarpoe-
tene i norsk lyrikk, skriver
Jan Erik Vold...
og hva en rallar er?...
en omflakkende anleggs-
arbeider, sier ordboka,
gjerne på jernbana...
en som legger spor, en
som slår og støper, en som
dreier og sikter, en som løf-
ter og lemper, en som strek-
ker på beina bare innimel-
lom, en som hiver etter væ-
ret men bare innimellom,
en som drikker en kaffe og
deler en røyk, og forteller
enda en av disse historiene
om det som ikke eksisterer,
om det en raller ser, og om
det han så som het Bjørn
Aamodt
som skreiv:
arbeiderklassen forsvant rundt hjørnet i morgenregnet i en blå trikk
og vender tilbake i skumring med tom matboks. I mellomtiden
har den forlenget historiens ankerkjetting 12 cm, og støpt nåla i veggen
...
en rallar, altså...
en kamerat...
en poet som ingen an-
nen...
som er borte nå, men som
ikke er borte...
som er løfta opp i noe
mer, noe større, hvem
vet?...
i dag skal vi gå helt til Aa-
modt, sier jeg til en kamerat
(det kan være deg, det kan
være Kjartan, det kan være
hvem som helst), i dag skal
vi gå helt til Aamodt og
overnatte i Anchorage...
vi skal legge ut fra Sandvika,
vi skal legge ut fra Kværner,
vi skal legge ut fra brakkene og broene,
vi skal legge ut fra støpeklokka,
vi skal legge ut fra havet,
vi
skal legge ut fra bøkene til
Bjørn Aamodt...
og kjøre strakt bort fra
parnasset, strakt bort fra på-
talemyndigheter og andre
jurymedlemmer, strakt bort
fra Arbeiderparti og næ-
ringsliv, strakt bort fra
pengelånere og andre gang-
stere...
strake veien til Anchora-
ge...
fra Bjørn til Bjørn...
han som åpna alt med å
si:
også kjærligheten krever
konsentrasjon...

Nils-Øivind Haagensen
Nekrolog i dagavisa KLASSEKAMPEN lørdag. 6.mai 2006