Bøllemosen

I mitt leksikon, rett under den kloke forfatter Heinrich Böll, står ordet bølle forklart som et uttrykk fra 1880-årenes København, der håndverkslærlinger og annen ungdom foretok utflukter til et sted om het Bøllemosen og oppførte seg pøbelaktig med drikk og slagsmål. Fra å være navn på deltakerne gikk ordet over til å bli en generell betegnelse på brutale og rå personer. En moderne avledning er bilbølle, hensynsløs bilist.

Leksikonet har imidlertid ingen egen oppføring på bilbølle. Det hadde vært å kjøre det for langt. Typisk for bilbøller er at de kjører for fort. 243 kilometer i timen skal være en rekord målt i Vestfold i sommer. Føreren av bilen var kanskje stolt. Helt til politiet kom og tok førerkortet fra ham. For mann er han helt sikkert, og som et skikkelig mannfolk ble han nok også hyllet av sine konkurrenter, hans medbøller, som deltok i en lek de fleste av oss har vært med på: Førstemann fram og tilbake!

Den moderne varianten foregår altså bak et bilratt. De fleste anstendige mennesker ryster på hodet av slikt uvett. Og de fleste mennesker er anstendige. De fleste, i alle fall i vår del av verden, et uttrykk som kanskje snart går av moten ettersom vi og våre allierte anser hele verden som vår; men likevel: her har de fleste altså bil, anstendige eller ikke. Noe som gjør oss alle til uanstendige. Vi har velstand og viten og økonomi så det holder, iallfall hvis vi fordelte det jevnt. Allikevel setter vi oss bak rattet enten det er for nødvendige eller unødvendige ærend. Det støyer, stresser, forurenser, lemlester og dreper. Denne måneden ble X antall mennesker drept i trafikken, mot X minus y på samme tid i fjor. Mot normalt, som den gode revymester Leif Juster ville sagt det.

Her om dagen satt jeg på med en svært så hyggelig ung mann. En idrettsmann som knapt rørte alkohol; ja, han ville neppe likt seg på datidas Bøllemosen. Han lot seg irritere av én ting, bilister som kjørte for sakte, som sperret for andre i venstre kjørefil eller ikke slapp forbi. Bøller i hans øyne, kanskje, selv om han ikke sa det. Trafikkfarlige, mente han iallfall, og med en viss rett, for de provoserte andre bilister og skapte farlige forbikjøringssituasjoner. Min sjåfør var blant de mange som kjører opp i rompa på andre, for på den måten å få dem til å forstå bedre. I 110 kilometer i timen var det 0,8 sekunder til somlebilen foran, som bare lå i 80 der det var lov med 100. Vi er mange som forsøker å oppdra våre medmennesker.

Det verste er at man vender seg til dette griseriet. Selv satt i jeg i baksetet og tok tida fram til bilen foran med mobiltelefonens stoppeklokke. 0.00.00.80 i 110. Du er litt nære bilen foran, sa jeg så vennlig jeg kunne. Sjåføren slakket litt av. Han er litt nervøs når man ligger så tett, kommenterte min medpassasjer. Det føltes i øyeblikket godt at min uttalelse ble moderert litt. Sjåføren gjorde oss tross alt min medpassasjer og meg en tjeneste ved å kjøre oss. To minutter senere fant han seg en annen somlekopp.

I Bölls romaner blir den menige, lille soldat under Hitlers kommando aldri framstilt som noen helt. Hvem er bilismens Hitler, som millioner marsjerer etter?

Denne hyggelige unge mannen er anstendig på alle måter. Han lider bare av det som mange lider av, en mangel på erfaring som gjør at du tror ingen ting kan gå galt her i verden. Det er mange som dør i den trua. Ofte menn i soldatalderen. Tenk hvis det var et sted der unge håndverkerlærlinger jevnlig moste hverandre i samme grad som bilismen lemlester og dreper. Hadde vi vendt oss til det òg? Bilveien er vår tids Bøllemosen.

Nils A. Raknerud