Støv og tøv

Barske karer. Dumme blondiner. Støvete bibliotekarer. Klisjéene lever og vi holder liv i dem. Den støvete bibliotekar-klisjéen ble sist børstet støv av i Morgenbladet (uke 49/2002) av Katrine Lia. Om journalisten selv er blond eller ikke, interesserer meg lite, men dumt er det i alle fall når hun, i en for øvrig utmerket artikkel, ikke kan skrive om internetts kommersialisering og bibliotekets "renessanse", uten å tøve om uhippe, støvete biblioteksansatte mennesker.

Virkelighetens biblioteker og - karer, hvis de ikke er knust under presset av ekteskapet mellom markedsøkonomien og forestillingen om det uhipp-støvete, har for lengst tatt datamaskiner og verdensvevtjenester i bruk. Renessanse, eller gjenfødelse forutsetter som kjent at man er død i mellomtiden. Når det gjelder å ta i bruk datamaskiner og digital teknologi (som er hipt i Lias verden) har mange bibliotek for lengst hatt sin påskemorgen og kan beskrives som både alive and kicking.

De virkelighetsbildene som (med fare å bli klisjéer) fester seg i mitt hode, siden jeg jobber på et stort og godt besøkt folkebibliotek, er like gjerne bildet av en 60-årig mannlig, oppdatert og inspirerende bibliotekar-kar. Eller en bibliotekkvinne med langt, langt, lyst hår og sorte nettingsstrømper som plukker fram bøker til en ung kvinne med svart heldrakt og slør over hodet, interessert opptatt med spiralblokka foran den påloggede datamaskinen og bøker med tema som har relevans for den unge, muslimske kvinnen.

Støv?
Det tar renholderne våre seg av.