Trykt på Klassekampens bakside onsdag 25.juni 2003.

Utlending skylder en million.

Overskriften kan nok virke stigmatiserende. Men når det gjelder akkurat denne kategorien, så får jeg mine fordommer bekreftet i solide doser hver dag. De bare er sånn. Det er dessuten alt for mange av dem.

De tuter og bråker, forurenser og feilparkerer og vekker meg når jeg sover med alarmer som hverken politi eller banditter bryr seg om. Og ber du mannen bak rattet slå av motoren mens han står stille, oppfatter han det som inngripen i privatlivet. En bil er en manns mobile hjem. My Car is my Castle.

Det som skiller et vanlig hjem fra en bil, er at mens bilen bare står stille mesteparten av tiden, gjør hjemmet det alltid. Du går da ikke uten videre bort og snakker inn av vinduet på et hus, og når det gjelder et åpent bil-vindu, så er det ingen invitasjon i det - bilvinduet er åpent fordi det elles ville blitt for varmt når motoren går på tomgang.
Som du kanskje har gjettet tilhører jeg den andre menneskerasen: Syklister. Vi er ikke noen engler, alltid, vi heller. Men jeg ville tross alt ikke finne på å slå støtta ned mitt på gata og sperre for bilene med sykkelen min.

Men dere bilister?

Jeg var på vei gjennom Grønlands gater i Oslo på min tohjuling - og plutselig: tre meter foran forhjulet mitt stopper en bil av typen Mercedesdrosje, og blokkerer hele sykkelfeltet. Ut smatt den smarte sjåfør, i retning nærmeste kiosk, det vil si på den andre siden av fortauet.

- Fin parkering! ropte jeg spydig og satte foten ned. Hvorpå bilisten snudde på hælen; ikke for å flytte på bilen, men for å gi verbalt motskyts. Mann til mann.

- OK. Jeg gjør feil, sa han hardt, og fortsatte, svart i blikket: - Du kjefter, du, på en utlending. Men hva hadde du sagt om jeg var nordmann? Jeg gir deg 1 millon hvis du kan svare riktig! Svar nå!

Bilisten, som jeg nå var blitt dus med, for å si det mildt, regnet seg altså som utlending. Jeg solgte min siste bil for tjue sida og regner jeg meg som ur-syklist.
Når jeg plinger med bjella mot bøllete bilister, er det derfor for å påpeke at JEG VAR HER FØRST.
Akkurat det sa jeg imidlertid ikke til min nye bekjentskap, men jeg kunne ha gjort det. Velocipeden ble tatt i bruk lenge før automobilen.

Skal vi for et øyeblikk holde oss til begrepene utlending versus nordmann, og dele verden inn slik bilisten på Grønland gjorde, så har min munnbruk opp gjennom åra i like stor grad rettet seg mot bøllete nordmann-bilister en bøllete utlending-bilister.

Derfor vet jeg at jeg svarte riktig. Jeg sto på millionkronersspørsmålet. Med hånden på hjertet, jeg ville kjeftet minst like mye om han var nordmann. Så overbevisende fremførte jeg mitt svar at det faktisk kom et lite smil fram på utlending-bilisten. Bare så vidt. Men det var der. Og det var her vi skulle begynt en samtale. Det var her vi kunne satt oss ned, åpnet våre sinn, fortalt om våre liv. Hakket huller i kulturkløftens gamle murer. Kanskje jeg kunne forstått litt av ham, kanskje han kunne sett inn i dette å være syklist.

Men da hadde han måttet finne en parkeringsplass først.

Og millionen? Jeg trenger ikke få den i kontanter. Hva med en drosjetur til Pakistan? Sykkelen tar vi på taket.