 |  |  |  |  |  |  |
|
 Situasjonsmestring. Stett og stødig. Det skjer alltid i forbindelse med stetteglass. En gang i året eller to blir vaktmesteren invitert i selskap der gjestene må stå store deler av kvelden og holde i vin- eller champagne-glasset. For ikke å si ølglasset. Nei, ikke ølglass. Ay, there's the rub! som Hamlet sier. Ølglass har ikke stett. Øl-flaska, skulle det vært. Nei igjen. Man kan ikke be om spesialbehandling. Man har da dannelse.  Kan ikke akkurat melde avbud, heller, jeg kommer jo for noe mer enn å holde i glasset, eventuelt flaska. Og jeg har ikke slike identifikasjonsproblemer at jeg ved en hver festlig anledning må stå med hammergrep om halvliteren for å markere klasse. Har da heller ikke noe i mot hvitvin på stett. Dessuten sier legen at øl ikke er bra for podagraen. Men jeg skal ikke bevege meg langt ut stetteglasskonverseringens kunst, før jeg føler meg avslørt. Greit nok med fin hvitvin. Men er det ikke du som kaller deg vaktmester? Slik er kotymen: Kort tid etter at man har stukket fram høyrelabben og presentert seg ved fornavn (vinglasset midlertidig over i venstre) før spørsmålet kommer: Hva ... eh ... driver du med da? Diskrét og høflig, men ikke til å komme unna. Og det er heller ingen ting å legge skjul på, alt ettersom min økonomi, min livsrytme og identitet er knyttet til jobben. Jeg elsker å skrive, kaller meg gjerne forfatter, men det er i tillegg. De kan kaste Brage-, Cappel- og noble priser etter meg, men jeg vil uansett beholde den praktiske jobben min. Hva driver du med da? Det er over tredve år siden replikken ble behandlet kunstnerisk i Norge. Filmen het Hustruer, den første i Anja Breiens triologi, og jeg var så heldig å få være med på å lage den. Tre tidligere skoleklassevenninner ble spilt av Katja Medbøe, Anne Marie Ottersen og Frøydis Armand. Da de er innom mora til den mest velbeslåtte av dem for å bomme penger til videre rangling, kommer spørsmålet. Frøydis, eller Heidrun som filmkarakteren heter, svarer først sjokoladepakking, for det er det hun driver med, men skjønner snart at svaret må omformuleres. Hva driver du med-spørsmålet er ment å åpne for svar av typen: Akkurat nå driver jeg med et hovedfag i ... et forskningsprosjekt om ... en utstilling ... Heidrun stakkar, er mer vant til å få spørsmålet stilt på denne måten: Hvor er'e du jobber, henna? Da kunne hun svart Freia. I år 2007 har vi etter min mening klasser i Norge. Godt og vel halvparten arbeiderklasse, som knapt kommer til syne annet enn på meningsmålingene for FrP. Men må vi gjøre det verre enn det er? Tilbake til stetteglassituasjonen min. Hva driver du med Nils Arne? Nils Amund, korrigerer jeg og får en uforbeholden unnskyldning. Jo, jeg er vaktmester, sier jeg og tar en god slurk av vinen, enda jeg vet jeg burde ha nippet pent. Å, ja, jeg har jo lest noe av deg ... men si meg. Er du virkelig ... du skrev under med ... vaktmester? Etter å ha nikket bekreftende til dette, kan samtalen ta forskjellige veier. Enten innleder da min ærede stettemotpart en samtale om å snobbe nedover, uten å si det rett ut at det er det jeg gjør. Eller så gjentas det opprinnelige spørsmålet, nå med større trykk på egentlig. Og med lesbar rynke i pannen: Hva driver du, e-egentlig med da ... som vaktmester, mener jeg? Jeg fikser og trikser, og skifter på lysrør, og skrur i en skrue, der ingen har sett før, og heisan nå har jaggu heisen stå-åppa. Det knirker i dører, og tralla jeg kjører, og haru problemer, med trekkfenomener, så får jeg tel at vinduet blir lå-åkka. Kunne jeg sunget til svar. Med Lalla Carlsens schwung og høy albueføring under marsjen. Urframført på Chat Noir 1934, opplyser Musikkavdelingen. Men jeg har ikke lyst til å synge. Jeg har mest lyst til å helle vinen ned i utringningen/ bak slipset til min ærede motkonversant. En tredje mulighet er at vedkommende blir stum etter å ha hørt ordet vaktmester, og i øynene hans/hennes ser jeg nå det visuelle viskelæret rubber. Raskt forvandles jeg til luft. Fokus på veggen bak. På dette stadiet er det åpenbart at mangelen på interesse er gjensidig. Godt, så kan begge finne en annen å snakke med. Vi snur oss i kretsen og bukker. Eller neier. Sist jeg opplevde dette, svarte jeg saklig og behersket. Både på snobbe-nedover-spørsmålet og dette e-egentlig-spørsmålet. Deretter ba jeg om å få vite den andres yrke. Lærer, var svaret. Jeg burde da selvsagt benyttet sjansen og klint til, referert til diverse aktuelle avisoppslag om skolen som ikke virker slik en enhetsskole skal. Raljert grundig over fire påfyll med hvitvin over lærerens rolle som klassesamfunnets grovsorterer. Men, jeg blir bare paff. Jeg tror jeg har kommet for å hygge meg, og så har det bare blitt så rart og vemmelig, alt sammen. Og var ikke vinen hjemme i skapet like god? Egentlig? Slagplan: Neste gang noen spør hva jeg driver med, skal jeg se vedkommende dypt inn i øynene, snurre på stetten og svare: Mestring. Og du, da? Nils A.RAKNERUD Vaktmester på Deichmanske bibliotek Lenkene er lagt til her og ikke i bladet |
|
Sist oppdatert: 22.06.04