Læreren som forsvarer kutting
av hender i andre kulturkretser enn sin egen, svarer på et innlegg jeg burde ha
kutta før jeg sendte det inn til Klassekampen. Det var altfor langt og sprikte
i ti retninger. I et forsøk på å rydde opp i galskapen, satte redaksjonen
vignetten ISLAMISME på mitt, og RELIGIONSFRIDOM på Hans Olav Brendberg sitt.
Det siste er bedre, men egentlig sprenger temaene vi har dratt i gang enhver
vignettisme. Dette vignettuvesenet kunne vært kutta tvert. For enkelt er det
ikke, som det meste her i verden. Selv om Brendberg gjerne tillegger meg en
enkel tankegang. La gå. Gjerne det. Hvis jeg skulle kutte debattene om
religion, religionsfrihet, kulturrelativisme, hogging av hender og hoder,
frivillig eller tvangsmessig inngåelse av ekteskap eller bruk av diverse sjal,
menneskeretter og menneskelig ære, og koke det hele ned til ett utsagn, blir
det som overskriften til Sapideh Sadeghis kronikk 23.januar: HUMANISME FØRST,
UANSETT.
Så enkelt, så vanskelig. Usagnet
- Humanisme først, uansett - sier at retten til å leve må gå foran æresfølelsen
til en mann som føler det krenkende at datteren/kusina/søstera er kjæreste med
en person av annen etnisk bakgrunn. Utsagnet avviser kulturrelativisme,
aksepterer ikke umenneskelige ritualer og brutalitet, selv om de ”kan forstås” ut
i fra kulturen de opptrer i. Kvinnelig omskjæring i Texas eller elektrisk stol
i Mogadishu – like ille uansett om de bytter plass.
Kominternkommunismen er ikke
min tro. Jeg siterte frekt Arundhati Roy, kjent for romanen ”Guden for de små
ting” i noe hun har skrevet i en helt annen sammenheng. Når Brendberg tar tak i
det, havner vi i Sovjetstaten. ”Det er leit å måtte si det, men så lenge det
finnes tro – finnes intet håp. For å kunne håpe er vi nødt til å BRYTE troen.”
skriver Roy i sitt essay om Narmada-elva i India, i et forsvar for fattige
landsbyers kamp mot det den indiske stat og Verdensbanken, i det de TROR har
med framskritt å gjøre. (A.Roy, Levekostnader, Pax
forlag, 1999). Et tydelig klassestempel, det har orda hennes, slik du påstår,
Brendberg. Men omvendt.
Omvendt blir ikke jeg, av
dine Luther-sitater. Men dialogen har jeg fortsatt tro på. Det var dit jeg
ville med min palestinasjal-overskrift. Først rett til liv. Så rett til dialog
og sameksistens. Og jeg tror palestinasjalet gir ett signal. Jeg tror det kan bety vel så mye som å skrive kronikker i lille Klassekampen
der vi spissfindig definerer forskjellene mellom politisk islam og islamisme. En
etnisk nordmann med det utstyret vekker oppsikt, (ingen avsporinger takk!) Sjalet
er nesten som en plakat og iallfall en måte å si at ikke alle her i Vesten er
så innmari vestlige. Jeg kommer hverken fra Lille Pakistan på Tøyen i Oslo
eller Majorstuen-ghettoet. Om du forstår. Noen kaller det flykaprersjal. Ja, da
får jeg en sjanse til å si at jeg ikke er tilhenger av 11.septemberaksjonen,
men heller ikke Bush, som dessverre er den nåværende presidenten i USA.
Også han har rett til å leve. Men så får det være nok.
Nils A.Raknerud