Vil ikke!
Skrevet 24. april 2006, klokken 14.56
Jeg har gått forbi det stedet siden oktober. En mann har nå satt opp det faretruende hvite og røde båndet. Huset har vært stengt lenge. Jeg kunne ønske at jeg hadde hatt en stor bomullspakke jeg kunne ha puttet i ørene. Vinduene er lydtette, men ikke lydtette nok. Ha det bra, kjære villa.
Jeg vil ikke se, jeg vil ikke høre.
Jeg vil virkelig ikke vite at det skjer.
Jeg vil ikke gå på skolen. Jeg vil ikke passére det stedet.
Jeg vil bare ikke.
Jeg har vært nabo med det huset like lenge.
Jeg trodde aldri at det gikk an å bli så glad i et hus.
Den store gule gravemaskinen stor utenfor og bare venter på å starte. Jeg vil ikke.
Det har vært nabolagets "spøkelseshus".
Ingen har sett eller følt noe, men det har alltid vært noe å skremme små barn med.
Fra stuen kan jeg se rett bort på huset. Hustaket går til gulvet vår.
Hele tolv meter høyt er huset. Det ble bygd i 1896. Fikk navnet etter eierne sine som utvandret til Amerika.
Raknerudvillaen vil nå forsvinne. Bare en kjeller vil stå igjen.
Jeg vil ikke at dette skal skje. Ikke nå, ikke etterpå.
Jeg vil at den skal stå!
Du får ha det fint der du havner!
Jeg har tillatt meg å rette årstallet til 1896, da arkitekttegningen er datert. Det korrekte er også at overlærer Andreas Rakneruds bror Even utvandret, men at han, som barnløs, testamenterte sine midler til brødrene i Norge, som igjen bygde hver sin sveitservilla. En bror var den kjente avismann, redaktør Lars Raknerud. I en artikkel du finner her, trekker han noen tråder tilbake til begynnelsen ... Hurra for alle som holder historien levende, inkluderert hun som har skrevet linjene over; opprinnelig for sin egen blogg, nå gjengitt her. Takknemlig hilsen Nils Amund Raknerud