Klassebevisst eller klassedust?

Trykt på Klassekampens bakside tirsdag 3. mai 2005.

Hørt om bedriftslederen som nektet arbeiderne sine dusj? «Hva skal dere med dusj, dere har jo ingen kultur,» det var argumentasjonen. Svaret fra arbeiderne var like kontant som underfundig. «Bare du ordner med dusjen, skal vi sørge for kulturen.» Dette fra ei vise av Klaus Hagerup, fritt gjengitt etter hukommelsen. Måten å svare på bærer et umiskjennelig klassestempel. Treffende som en bumerang. «Jeg later som jeg gjør meg dum, men det merker du snart at jeg ikke er».

Denne stilen er ikke bare brukbar i harde dusjforhandlinger med direktøren, men og i opplæringsøyemed. Elektrikeren ber lærlingen om å finne den gul-grønne overledningen. Hvis lærlingen hører etter, skjønner hun umiddelbart at spørsmålet er tøv. Og der ligger poenget. Vær våken!

Det å tilsynelatende gjøre seg dum, mens man egentlig er ganske lur, mener jeg er en ganske godt innarbeidet arbeiderstil. Basisen ligger i erfaringen. En kar hadde i lengre tid vært kasteball innen forskjellige avdelinger på fabrikken. Da han skulle fylle ut et skjema til skattekontoret, formulerte han seg kort og konsist. Han fikk jo ikke plass til å ramse opp alle de jobbene han hadde blitt satt på (passe pulvermaskinen, rydde her, fikse der, ordne der) så han skrev likegodt «Lausarbeider». Han gjorde seg «dum», men hensikten var selvsagt å gi formannen et spark.

Og som ekstra gevinst fikk mannen en halv dag fri med lønn, for skattekontoret innkalte ham. Han måtte komme og forklare nærmere hva denne merkelige yrkestittelen skulle bety. Og da var det var jo bare rett og rimelig at han fikk gå i arbeidstida. Smart, ikke sant?

En falsk fetter til denne stilen går ut på det omvendte. Anti-intellektualismen er en måte å beskrive det på. Anti-kultur-kulturen er kanskje like dekkende. Først og fremst er dette en mannfolkting. Det gjelder å være opptatt av biler, muskler, VG, P4 og diverse substitutt for egen ståpikk. Man følger en streng konformitet, som om det var påbudt å spille kraft-dust og straffbart å lese bøker. Mye kultur er verre en ikkeno' kultur. Bedre å stå brebeint som om du hadde pissa i buksa enn å sitte frøkenaktig med bok i fanget.

Og når det gjelder aviser skal forsida preges av slående nyheter og ikke blaute poeter! Alt som er nytt er man skeptisk til, så sant det ikke er den nyeste bilmodellen. Denne bromlebasstilen har egentlig lite med klassebevissthet å gjøre, men det kan likevel se ut som om det er en slags klasse-identifikasjon i det. Slik bikkja finner sin plass nederst på rangstigen.

Det påpekes med rette at kvinner er underrepresenterte blant bilførere. Samtidig er kvinner oftere lesere av skjønnlitteratur. Det handler altså om en selvpålagt identifikasjon, på godt og ondt. I frykt – og av usikkerhet begrenser vi våre liv. Hun overlater rattet til mannen. Bussjåføren, som regel en mann, døyver kjedsomheten med ompa-dompa og reklame fra P4. Og får det enda kjedeligere.

Usikkerheten skaper snobber; ordet snobb betyr egentlig en som ikke har tittel. Det er nok av snobber i kulturlivet som blåser seg opp med formuleringer som er uklart tenkt. Men det er vel så mye snobberi nedover. Det er like gjerne arbeideren (eller den som tror seg representere arbeideren) som slår hånda av kunstneren, (og dermed reduserer egne muligheter) som omvendt.

Jeg kjenner en svensk trailersjåfør som nå kommer med sin fjerde roman, han måtte i årevis gjemme unna manuskriptene for kolleger. «Å skrive har vært en måte å overleve på for mange» siteres Knut Ødegård som har samlet moderne irske lyrikere. Har det noe å gjøre i en avis som heter Klassekampen? Opplagt! Det siste eksemplet er hentet fra kultursidene tirsdag 19.april (2005). På samme side snakker dikteren Nils-Øivind Haagensen. «Eg må skriva slik som eg kunne har prata, til kjærasten min, til søstera mi, til en kompis. Her er det korkje form eller innhald som er viktigast, men situasjonen – å løfta ting frå livet.»

Noen brommer sikkert misfornøyd. Jeg fryder meg.

Nils A. Raknerud