Fæl brann - snill mann gjengis på
side 10 og 11
her i PDF-utgaven
av Klassekampen 19. januar 2009. Fæl brann - snill mann
Hvorfor brukes ikke Brann og eksplosjonsvernlovens sanksjonsparagrafer?
Aktsomhet er et gammelt og godt begrep. Denne artikkelen er imidlertid ikke et innlegg som oppfordrer små barn til å slutte å leke med fyrstikker eller far til å sette opp flere røykvarslere. Den er et forsøk på å ta opp brannsikkerhet som et politisk spørsmål, dels et klassespørsmål.
Før jul var nyhetsbildet i Norge preget av dødsbranner. 2008 ble det verste året i så måte på 30 år. I november og desember mistet 35 mennesker livet i brann i dette landet. Nærmest som en paradoks ble nyttårsaften -08/09 den roligste i manns minne for brannvesenet. Forbudet mot raketter med styrepinner var vel den viktigste grunnen til det. Kanskje satte også den dystre brannstatistikken en støkk i folk.
Er det dét som skal til? Må det store tragedier til før sikkerheten skjerpes? Må det skje noe før det skjer noe? Må noen dø for at Storberget skal komme på skjermen og slå på stortromma? (At det var kanskje ikke var noen tromme i det hele tatt, kommer jeg tilbake til.)
Brannsikkerheten vi har bygd opp her til lands og til vanns har sin bakgrunn i bitre erfaringer. De som er forutseende blir sjelden hørt før "ulykken" er ute. (Ordet ulykke er for øvrig misvisende og bidrar til å holde sløret foran øynene.) Når det gjelder arbeidsmiljøet, er dette en gammel historie. Opp gjennom tidene har ulykken ofte vært den sørgelig nødvendige forløperen til forbedringen. Arbeidsfolk kan mase i årevis for å eliminere eller redusere en risiko de ser hver bidige dag. Direktøren ser ikke problemet før han leser om "ulykken" i avisen. Først når en mann har falt ned, sikres stillaset. Eller: først når noen har brent inne, sikres rømningsveiene.
Kanskje blir ikke aktsomheten blant byens gårdeiere bedre før Thon sitter bak lås og slå. Jeg mener det er der han hører hjemme nå.
"Rømningsveien var boltet igjen", sto å lese på Aftenpostens nettside før brannfolkene hadde forlatt Urtegata på Grønland i Oslo den 13. desember 2008. En snau time senere dukket gårdeier Thon opp på de samme nettsidene og proklamerte at så ikke var tilfelle; vaktmesterens hans hadde vært der og alt var i orden da denne forlot bygget.
Kringkastingen fulgte opp. Men hvem snakket sant? Er vaktmesteren Thons maktbikkje? Godt er i alle fall at vaktmesteren ikke bodde i gården, da kunne gårdeier risikert å stå uten noen å støtte seg til.
Mens nyheten om Urtegata bokstavelig talt var rykende fersk, fikk hele Norge se at Olav Thon avbrøt ferien sin og møtte opp på branntomta. Vi fikk se at han er menneske med følelser. Han tilbød promte hotellrom for de som hadde mista boligen sin. De som hadde mista livet kunne han jo ikke hjelpe. (Fikk vi noen sinne vite hvem alle de innebrente var?) Thon kom seg unna affæren som en snill og raus onkel. Ja, han ble en snillere og rausere mann i folk øyne - etter dødsbrannen (!) enn det mange kanskje syntes han var før. Fæl brann - snill mann ... >dette var førsteinntrykket
En ukes tid senere kom likevel et par medieoppslag som satte riper i lakken. Langt viktigere: Avisoppslagene var gode tilløp til å ta opp brannsikkerhet på et generelt eler politisk plan,
Gjennom Aftenpostens førsteside fikk vi vite at hundrevis av pålegg fra Oslo Brann- og Redningsetat ikke var fulgt opp. "Av 238 avvik selskapet (Thon Gruppen, min anm.) fikk beskjed om for fem år siden, er bare 16 prosent utbedret:" Aftenpostens avsløringer var det som kom nærmest det jeg mer er en høyst påkrevet systemkritikk av brannvernet.
Klassekampen slo i lille julaften opp at informasjon om brann kun foreligger på norsk, altså en ren invandrer-vinkling. Gode krefter vil rett opp dette. Men tanken er ikke ny. Klassekampen nevnte ikke at skilt som viser rømningsvei, lysende "grønne menn" som benevnes markeringslys, skal være utført som pictogram, ikke tekst. Dermed skal de kunne forstås av alle uansett språk eller leseferdighet. "Ut", "Nødutgang" eller "EXIT" er ikke forskriftsmessig og har ikke vært det på mange år.
Noe tilsvarende gjelder heiser. Utenfor enhver heisdør i offentlige bygg skal stå et pictogram som - uten ord - forklarer at publikum må bruke trappene, ikke heisen når det brenner.
Informasjonsbrosjyrer på pakistansk om brannsikkerhet vil sikkert være et gode, likeledes swahili-tolker tilknyttet brannstasjonen på Grønland. Det er likevel bare en detalj i den store sammenhengen, og dermed nærmest en avsporing fra en påkrevet diskusjon om helheten i brannvernet.
Og så: da julefreden hadde senket seg, ble hele saken penset inn på det store sidesporet, for ikke å si hvilesporet. Justisminister Knut Storberget rykket ut. Han vil ha slutt på at gårdeiere skal kunne sluntre unna i forhold til brann- sikkerhet og vurdere strengere straff for de som ikke følger opp brannvesenets råd. Det kunne se ut om ulykkene "ikke var forgjeves". Nå vil noe vil skje. Justisministeren tar grep.
Strengere straff er sikkert et godt virkemiddel. Men hva med å bruke det strafferettslige verktøyet man allerede har?
Hvorfor framstilles forskrifter og lovverk som var de uten sanksjonsmuligheter? Aftenposten skriver under Storberget-oppslaget 27. desember det samme som NRK senere gjentar side:
"Brannvesenet har ingen sanksjonsmuligheter når gårdeiere ikke følger opp anbefalt brannvern."
Det er mulig Oslo Brann- og Redningsetat ikke hadde kunnet arrestere gårdeier Thon der og da. Men sanksjonsmidlene ligger der. Det strafferettslige verktøyet er like tilgjengelig som spyleslangene på brannbilen.
Forskrift Om Brannforebyggende Tiltak Og Tilsyn (FOBTOT) er i sin nåværende form et dokument som gårdeiere ikke bare bør ha liggende i skuffen, men er forpliktet til å kjenne til (og selvsagt følge). FOBTOT sammenfatter og/eller erstatter dels andre forskrifter og gjaldt fra 2002, men innebærer ikke noe nytt eller noe hokus pokus som eier og forvalter av bygg ikke skal kjenne til. Som vaktmester med delegert brannansvar på Deichmanske Bibliotek i Oslo fikk jeg for lenge siden beskjed av sjefen om lese denne blekka til øyet ble stort og vått. Jeg kan forsikre at man trenger knapt bla igjennom heftet før man når en høyere forståelse av brannsikkerhet enn det Olav Thon & co åpenbart har.
Forskriftene er den lille manns(for ikke å si den lille leieboers) forsvarsverk mot å bli flammenes rov. Den støtter seg på Brann og eksplosjonsvernlovens §37 - §40 samt §42 som handler om pålegg, forelegg, tvangsgjennomføring, tvangsmulkt og fengsel. Dermed blir de avsluttende mediaoppslagene om justisministeren initiativ en bløff. Den er rettet mot opinionen, ikke mot brannfaren.
Samfunnet har mange slags lovverk. Hvorfor fungerer noen, mens andre ser ut til å være til pynt, alibi eller sågar er helt glemt? Vi har lovverkt som er til beste for pengeinnkrevere, gårdeiere og andre kapitalister. En bråte med folk jobber fulltid i inkassobyråer. Hvorfor fins ikke tilsvarende når det gjelder å følge opp avvik fra brannforskriftene? Hvis man ikke betaler husleia er det et avvik. For de cellene, unnskyld hyblene, som Thon leier ut avkreves adskillige tusenlapper som skal inn på dato. Hvis ikke får det umiddelbare følger. Tenk deg om 238 leieboere kun hadde betalt 16% av leia over en periode 5 år? (jf de 238 avvikene Aftenposten avslørte).
Jeg har i denne artikkelen rettet mye skyts mot Thon-gruppen som butikken hans heter. Etter brannåret 2008 har myndigheter og media en glimrende anledning til å avsløre mye elendighet. Ikke bare få det til å se ut som om noe skjer. Brannsikkerheten for folk flest kan styrkes om man nå statuerer et eksempel for gårdeiere og andre med lovpålagt brannansvar, ved å blåse liv i forskriftene vi har og hente riset fram fra baksiden av speilet.
Med andre ord: Olav Thon bør saksøkes og puttes i fengsel så fort som mulig. Det ville sette en rakett i rompa på andre gårdeiere som er like ille eller verre. At maksimumsstraffen bare er 3 måneder, kan Storberget ta seg av senere om nødvendig. I første omgang kan man bruke det lovverket vi har i stedet for å la det sove.
Nils A Raknerud
vaktmester på Deichman og forfatter
Oslo