Klasse
Det er ikke alle som liker forsiden. KLASSEKAMPEN står det med røde, irriterende bokstaver. Det var for øvrig den utmerkede redaktør Jon Michelet, som nylig mønstret av, som fikk rødfargen på plass igjen som sin første ordre, etter det som i mine øyne var en noe tvilsom og iallfall turbulent innsettelse i redaktørstolen. Nok om det.
Men er det da noe klassekamp å snakke om i dette landet? Rød er den iallfall ikke. Er det ikke bare slik at noen av oss er noen fordømte sutrere, som alltid finner noe å klage over. Her går vi rundt i billige klær, osv. Og hvor mange minutter arbeider du for en liter melk og et ferskt, næringsrikt brød? Du har ikke råd til å reparere bilen, sier du, men bor du i byen har du strengt tatt ikke bruk for bil. Be happy!
Så skjer det en sak på jobben. En bitte liten forandring. Til det verre. Og du går og surmuler halve dagen. Jo da, du har det så bra. Ingen har tatt fra deg hjemmet ditt, hytta di, ikke engang pålegget på brødskiva. Økonomisk kommer du ikke til å merke det. Likevel. Det er for jævlig.
Et bitte lite "privilegium" blir fjernet. Det kjennes som en urett, et overgrep. Det behøver nødvendigvis ikke være en urett som rammer deg selv, men – ja, nettopp derfor ergres du så inderlig vel. Fordi den det rammet var en av dine. På samme lønnstrinn, for å si det sånn.
Eksemplet jeg her skal bruke, er altså ikke mitt eget. Men jeg deler forbitrelsen med den det gjelder: Mitt eksempel er en mann som inntil nylig mottok en hundrelapp eller to i måneden over lønningsslippen, som kompensasjon for bruk av egen mobiltelefon. Så en dag er det bort med det. Begrunnelsen fra dem som bestemmer er at behovet er for lite. Det ringes så for sjelden på det mobilnummeret det utbetales 150 kroner i måneden for, og penger må spares der det kan spares.
Så føler man deg dobbelt-sur, både fordi man ikke føler seg særlig verdsatt, og fordi man ikke orker lage revolusjon for en filleting. Hvem gidder bråke for noen skarve hundrelapper, krangle med dem du har jobbet i samme hus med i årevis. Om ikke alt for mange år skal du gå av likevel. Da skal de som tok fra deg de hundrelappene holde tale til ære for deg og servere smørbrød som koster mer enn telefonpenger i mange år. Nei, glem det! tenker du. Samme faen kan det være.
Det ringes for sjelden. Du ringer for sjelden og det ringes til deg for sjelden. Bort med den lille kompensasjonen.
Du er dels uføretrygdet. Kroppen din orker akkurat så og så mange prosent. Ut i fra det Christian Vennerød proklamerte på Dagbladets førsteside onsdag 27.november (2002) gjør du deg knapt fortjent til en brøkdel av det du tjener. Begynn å spar så du har kaffepenger på gamlehjemmet!
Ringes for sjelden. Ja vel. Men selv om du ikke er der, kan man ringe deg. Når som helst. Du sitter inne med mange tiårs erfaring i feltet, du er den man må ty til når det kniper. Uansett når på døgnet eller i sesongen. Uhellet kan skje julaften, det har skjedd før; bank i bordet.
Vi har ikke ringt deg så ofte. Vi prøver alltid å løse problemet, finne andre muligheter først. Men det å kunne ringe deg hjem, til mobil, eller hytta for å innhente et lite råd i en kinkig situasjon, det er utrolig mye verdt for oss andre som holder på med det samme som deg, men som ikke har samme erfaring. Det er en bærebjelke i det som heter trygghet på jobben.
Dette er klassekamp. Klassekamp på mikronivå, men like vel klassekamp. Den mikroskopiske innsparingen, som i verste fall kan bli svært kostbar fordi vi ikke får tak i deg, den er så meningsløs. Den er liksom bare for å fortelle deg at du ikke er verdsatt så mye som du kanskje trodde. Den kan da ikke ha noen annen mening enn å fortelle deg og oss hvor på rangstigen vi står.
Nok om det. Nå nærmer jula seg. Vi har det for bra til å bry oss om sånne ...
God jul!