Trykt på baksida til dagsavisa Klassekampen lørdag 16. april 2005

Klassebevisst – fortsatt?

Har ordet klassebevisst noen mening? Ordet klasse var i lang tid nærmest bare å finne øverst på førstesida i herværende avis, Klassekampen, inntil nyheten slo ned. Ei svensk bok skulle oversettes til norsk, forfattet av en svensk professor Ronny ett-eller-annet. Og den handlet om klassereisen hans.

Her til lands førte den varslede norskutgivelsen av «Fornavnet mitt er Ronny» til en debatt-farsott i diverse media, som om klassereisebegrepet var en ny og stor oppdagelse. Uttrykket klassereise var imidlertid vanlig i Sverige allerede for femten år siden, hvis ikke før. Vil det bli «lov» å snakke om klasser igjen, her òg?

Jeg droppet ikke etternavnet for å være nedlatende, men fornavnet er poenget i denne sammenheng. For øvrig misforsto Klassekampens redaksjon, da de skrev at Ronny var et frampek om å forlate arbeiderklassen, i faktaboksene som fulgte klassereiseartiklene i vinter. Tvert om, vil jeg tro. Navnet har samme arbeiderklasseklang på begge sider av Kjølen.

Arbeiderbevegelsens betydning for Norge er udiskutabel. Kvinnekampens likeså. Feminist vil «alle» kalle seg. Mens derimot klasse er et begrep som har gått ut på dato, etter manges mening. Fra en av de yngre i mitt eget fagforeningsstyre fikk jeg sågar høre at ordet fagforening hadde gått av moten. Og i et av mange forsøk på å usynliggjøre arbeiderklassen, har folk som kaller seg intellektuelle i årevis slengt rundt seg med begrepet post-industrialisme, som om det var et universelt fenomen. Stakkars idioter. Plukk av dem industriproduktene, så står de splitter nakne tilbake. De får ikke engang vaska seg, uten en bråte med industriprodukter.

Såpestykkene som kom ut av «min» maskin på Lilleborg Fabriker (der jeg hadde min til nå lengste ansettelse; mer om min personlige klassereisevirksomhet en annen gang) kommer ut av andre maskiner andre steder i verden i dag. Men menneskenes tilværelse har aldri vært mer industrialisert – og mer klassedelt, vil jeg tro. I alle fall hvis en ser det på verdensbasis. Og det globale perspektivet er ikke noe man kan slå av og på som lysbryteren hjemme i stua. Det er der.

Vi vet ikke hvem som har laget skoa vi går i, men norsk lønnsnivå har de neppe. At du heller ikke ser noen vaskeekte såpekokearbeidere rundt deg, må ikke forlede deg til å tro at klassebegrepet er avleggs. Lano-ungen er i dag ei lita fattig jente i Sørøst-Asia. Søstera har kanskje flykta ulovlig til Finnmark.

I Rudolf «Rulle» Nilsens «Svar» synges det om å trampe fram og skaffe vei «i lovens paragrafer». Oversatt til dagens norsk blir det å forsvare arbeidsmiljølovens paragrafer. Meningen med disse baksideepistlene mine er derimot å skrape bort den fjerne klangen av 1930-tall, og foreta en aldri så liten dekonstruksjon av begrepet klasse (-bevissthet, -reise, -standpunkt) og se hva vi finner.

Er den norske arbeideren er middelklasse i verdenssammenheng? Eller hva skjer når hvermann og -kvinne i Asia skaffer seg bil? Man kan selvfølgelig unngå spørsmålene, holde seg til romantikken, løfte fram den gamle, norske, macho klassebevisst-fana og synge «Reis all kraft som klassen eier!» enda en gang.

Jeg tror ikke det hjelper. «Reis all kraft som klassen eier!» rimer riktignok på «seier», men hvilken er det snakk om? Ikke alt er noe å forsvare. Ser en rundt seg, skulle en tro at neste verselinje var endret fra «tvers i gjennom lov til seier» og erstattet med «Se så fin en bil jeg eier!»

Nils A. Raknerud