Karrieregardintrappa

"Du tar meg vel ikke for en slik Steigan-utkommandert commie?" spurte jeg klubblederen. Sønnen min gikk i barnehage, jeg var nyskilt og søkte to timer ubetalt perm fra fabrikkjobben i de ukene skiftet begynte kl 6, men klubbformannen hadde vondt for å slåss for kravet.

Hur skulle det gå, om alla gjorde så, det vil si: skilte seg?  

"Nei, nei," bedyret klubbformannen. Slike stygge mistanker hadde han da ikke. At jeg var kommunist, visste han, men det er noe annet når man får en nært innpå. Da blir en kommunist akseptabel og man får øye på en selvstendig tenkende hjerne inni kassa på den røde.  

Parallellen til Ali, brun i huden, var åpenbar. De aller fleste på fabrikken kunne ikke fordra pakistanere. Når jeg påpekte at deres kjære kollega Ali var pakistaner opprinnelig, nei, se det var noe annet.  

Selv/sjølproletarisering er det motsatt av å gjøre karriére. Det siste skal snart alle gjøre. Bruken av ordet "alle" er ofte tvilsom, men her skjønner leseren ironien. Selvproletarisering er å klatre ned trappa. Selvsagt var det drøyt at folk hoppet fra tunge studier og over i industrien. Det som sjokkerer meg mer, er imidlertid denne bånn-topp-holdningen til yrkesvalg når man jamrer seg over sjølprollene. Hvorfor kan vi ikke heller snakke om  hederlige kontra ikke-hederlige yrkesvalg? Sånn sett er det å plukke søppel, som jeg har gjort mye i egenskap av bibliotekets vaktmester, en jobb som rager adskillig høyere i min æreskodeks enn å sitte og spekulere på børsen.  

 

Om noen spør: "Hvorfor er lønningene så lave i x-bransjen?" og svaret lyder: "det er jo et typisk kvinneyrke," røper den som svarer dobbelt forakt. Kvinners arbeid er mindre verdt en menns, og noe arbeid er mindre verdt enn annet. Vaskekjerring.  Miljøkonsulent. Den ene tar seg godt betalt for å si noe om om renhold. Den andre har gjort rent lenge.  

Karriére er ord det lukter parfymert møkk av, men jeg bruker det her i flertall for ironiens skyld: Jeg har hatt en rekke karriérer. Den ene karrigere en den andre? Nei, det har gått så det griner på toppen av lavtlønnsskiktet hele veien.
 

Og nå som yrkeslivet er avsluttet — hvis vi da ikke regner med min forfatterkarriére som koster mer enn den kaster av seg —  og jeg har fått blomster, kake og vakre ord fra siste sjef, kan jeg røpe at jeg har proletarisert med iallfall fire ganger. Mer om det en annen gang.