Til hovedmeny. Tilbake til hovedside

Trykt på Klassekampens baksidespalte I DAG mandag 19.desember 2005.

Farlig kulde

Det er så kaldt at spyttet krakelerer før det treffer bakken. Følelsen i fingrene er iferd med å forvinne. Eskimohunden er nedtrykt av den grusomme kulda. Sledesporet foran er nesten utvisket av snøen. Jeg ser opp fra boka. I virkeligheten ser jeg ikke noe spor i det hele tatt; jeg sitter på T-banen på vei fra en av hovedstadens nordlige drabanter. Det eneste jeg har felles med mannen i Jack Londons novelle er breddegradene.
De femti-seksti minusgradene Fahrenhet som mannen med hunden sliter med, og snart skal dø av, har på en måte skerpet sansene. Jeg trekkes ut av bokas fjerne virkelighet av at stemmen i høyttaleren skifter kjønn. Den mannlige vognføreren, som jeg har hørt annonsere ni-ti holdeplasser uten egentlig å høre etter, har nå fått avløsning. Det går på sekunder. Kvinnen annonserer dørene lukkes, hennes første i dag, med et ørlite snev av pakistansk aksent.
Klokka nærmer seg åtte på morgenkvisten. Vognsettet er stappfullt av folk. Jeg har enda tre-fire holdeplasser igjen, men klarer ikke gå tilbake til Yukonelva og mannen som ikke ville høre på old-timerens råd om ikke å dra aleine i den farlige kulda. Boka havner i sekken.
Rundt meg ser jeg flere med bøker på fanget. En krim, en bibel, en leksebok. Ingen aviser i dag. Dette er dagen for de små forandringer. Den første avisleseren jeg får øye er tiggeren i toppen av T-banetrappa. Pappkoppen står på asfalten en halvmeter foran ham, en slags omvendt selvbetjening, mens han tar for seg VG, med asfalten og steinveggen som sofa. Jeg kjenner etter i bukselomma, men finner ingen mynter i dag. Sedlene mine får du aldri.
Ved personaldøra starter fomlingen etter kortet. En kollega dukker opp av mørket. Vi fomler om kapp. Idet døra går opp minnes jeg plutselig byggeplassen der jeg gikk med aviser under den forede jakka. Ei tynn og sær lita blekke. Men jeg hadde et par faste kjøpere.
I dag nøyer jeg meg med å bære t-trøya med avislogoen over brystkassa. Svære, svarte typer på rød bunn. En tydelig markering av egne venstrestandpunker. I dag er også dét litt annerledes. Klassekampen blir sammenlignet med Se & Hør av avisas egen mor. Jeg går med den samme trøya, og markerer meg mot venstre.
Artig det også, til en forandring. 

«Avisa (KLASSEKAMPEN) konsentrerer seg mye om å bli SVs Se & Hør. Hvem skal ha hvilke posisjoner? Det topper seg flott og familiært på forsida lørdag 29. oktober»

SE HELE ARTIKKELEN "VENSTRESIDA AKKURAT NÅ" AV PARTILEDER I AKP JORUN GULBRANDSEN