der stiene aldri vender tilbake

BEYOND THE HORIZON

Jeg elsker den horisontale nyansen

i grått og blått

slik jeg elsket  muslingen som svømte 

i saltvannet 

i øya dine 

etter at vi hadde elsket  

blind som en nyfødt katt

sugde jeg igjen og igjen

de gapende krabbeklørne dine

til jeg en vakker dag 

jogga sidelengs rett i tegna

muslingen som svømte 

i øya dine

etterpå 

var fri

uten skjell

og ennå visste vi ikke 

ville heller ikke vite 

om horisonten var kanten

******************************
Noen ganger ser jeg det som skjer utenifra, det blir en bitteliten fortelling — som da jeg våknet av at det gikk i døra ... men personen gikk UT, ikke inn.
Det lå en tekst der, en tekst med spenning. Det var noen tiår siden.

KORT SKRIVEKURS

Du bråvåkner

seinhøstes aleine i storstua

milevidt fra folk svarte vinduer   

av at

et menneske går UT

lukker døra forsiktig etter seg

uten et ord

ikke engang stillheten etterpå 

gir seg til kjenne

du går etter 

kommer ut 

av deg sjøl 

der ingen andre er

et sted ute i svarte natta  

løfter en hegre vingene

og skriker avskyelig

sjøen ligger stille

fylt til randen av morild

du lar deg gladelig drukne 

i din egen lysende stillhet 

da først

kan du gi deg hen 

til overskridelsene i språket

galskapen 

og roen 

i din egen uskrevne tekst