La det være klart. Det er først og til syvende og sist den svarte, afrikanske voldtektsmannen med arr på kinnet som stigmatiserer svarte, afrikanske menn med arr på kinnet, og som gjør livet surt for tusener av fredelige svarte, afrikanske menn, og særlig for dem som er så uheldige å ha arr på kinnet; et arr som kan være hva som helst, en hvit rasists signatur, en rest etter en ansiktsmaling eller rett og slett at mannen har falt ned fra en gardintrapp og sneiet hjørnet på kjøkkenbenken i svevet, men som likevel blir et arr som vi andre øyeblikkelig assosierer - bevisst eller ubevisst - med kloremerkene til den fortvilte, hvite, uskyldige voldteksoffer-jenta. Bare så det er klart. Det er voldtekstmannen som er den kriminelle her. At media er mindre interessert i hjemmevoldtekter, ekskjærestevoldtekter og fyllefestvoldtekster er en sak for seg og ille nok.
Det er ille fordi det gjøres en vridning bort fra det egentlige problemet. Mannen.
Mannens idéer om seg selv, de århundrelange tradisjonene som bankes inn, fra Bibelens forbud mot verken å misunne en manns esel eller hustru - prioritert rekkefølge - til vår nålevende egyptiske forfatterinne El Sadaawi, som idiotene ville tvangsskille fra hennes mann fordi hun i deres øyne ikke var verdig å leve med en muslim, og som i dag må flykte til Belgia i en alder av 76. Muslim, afrikaner eller innfødt gudbrandsdøl; mannen er problemet. Mannen som riktignok ikke holder esler, men kanskje en brunstig BMW, en penisforlenger av en fritidsbåt og som albuer seg fram til maktposisjonene, små eller store. Dette er ikke den eneste mannrsollemodellen, men det er den dominerende. Iallfall kommersielt.
Når en afrikaner er ute på voldtekts-tokt, blir det satt fokus på nettopp afrikaner. At det er en mann, er noe vi aksepterer uten videre og finner naturlig. Det bare er sånn.
«Det bare er sånn», det nye, myke maktspråket.
Når en muslim begår noe kriminelt, ropes på det imamene, deres åndelige ledere. Som om det ikke fantes andre åndelige lederskap i vårt samfunn? Nei, vi andre er da frie, selvstendig tenkende individer som ikke bærer med oss en eneste fordom. Tror vi. Vi innbiller oss at vi går upåvirket gjennom en hverdag der kvinneforakten snikes inn på alle kanter. TV-ens hip hop-videoer domineres av rumpevrikkende damer med klinkekuleblikk. Reklameplakater som kan være verre enn porno i den forstand at de lager porno av skjønnhet.
Hva med «imamene» som produserer og lever fett på alt dette? Min oppfordring til disse på 10. mars 2007: Kjøl dere ned! Hopp i havet!
Nils A. Raknerud
vaktmester ved Deichmanske bibliotek, Oslo