Trykt under vignetten
MASKINKJØRER’N i
Klassekampen fredag 9.oktober 1987 som en ca 50 fortellinger fra arbeidsplassen utover i
nittitallet. I samme serie deltok et tjuetalls andre amatørforfattere rundt om på arbeidsplassene. Marion Palmer var en av
oss, og brukte signaturen "Bølla". Hun debuterte som lyriker på Orkana forlag, Stamsund 1995; og har senere blant annet samarbeidet mye Mari Boine. Se Dagbladet 4.mars 2000 – Ikke rart folk hater utlendinger! Johanne kommer bort til
Verna og tømmer ut sine frustrasjoner på henne. Verna er nyvalgt verneombud og
har allerede begynt å føle seg som en slags søppelkasse. De jobber på hver sin produksjonslinje. Johannes' er den
eldste. Der det mye manuelt arbeid. I kaffepausen hadde debatten gått friskt mellom de to, etter
at Johanne ga til kjenne at hun hadde stemt på "han Hagen" i år. –
Det var så gå lapper igjen så jeg skjønte han kom til å vinne likevel, hadde
Johanne sagt. Verna hadde blitt fly forbanna, først og fremst for
Johannes' begrunnelse, men også fordi hun hadde stemt Fr.P., noe som var
temmelig fjernt for henne. – Ja. ja, det var jo bare kommunevalg, så han får jo ikke så
mye makt uansett, sa Johanne da. Dette var ment til å mildne Vernas sinne, men hadde
tydeligvis omvendt effekt. – Du får jammen ta ansvaret for hva du stemmer på og hvilke
konsekvenser det kan få! – Åssen da, lurte Johanne på. Hun ventet et utkjør om
asylsøkere og rasehat. Johanne pleide å si at "vi må ta oss av de syke og
gamle får vi tar inn alle disse pakistanerne". Derfor sa Verna: – Jeg er redd for hva det vil bety for de syke og gamle her
i landet. Hagen bløffer jo når han prater om å hjelpe dem. Når det kommer til
konkrete avstemninger om sjukehjemsbevilgninger, da er Hagen i mot! Men det er det visst ikke mange som veit, tordnet Verna
videre. Hun var ikke helt skolert i dette sjøl, men hadde hørt på en
debatt utafor en valgbod; der var det en som lirte av seg en masse
overbevisende detaljer om Hagens stemmegivning. Det var lite smigrende. Verna
argumenterte så slagferdig hun kunne og da Johanne gikk tilbake til linja
etterpå, følte hun seg som ei dengt bikkje. Men i løpet av dagen bygger frustrasjonene seg opp for
henne. Et stort irritasjonsmoment er at de som kjører linja må løpe
opp en trapp ustanselig, for å holde flaskesiloen full av flasker. Det er
stressende å forlate linja bare noen få sekunder, en har alltid følelsen av å måtte skynde seg, og kassene som
flaskene skal tømmes fra, er store,
tunge og uhåndterlige. Muhammed hadde tatt første omgang med flaskepåfylling der
oppe. Han er den typen som tenker at en jobb er en jobb, ingen grunn til å
stresse med det. Om han bruker mer tid enn andre mer tid, vites ikke, men det
virker kanskje sånn. Da Margrethe spør ham en stund seinere, om han vil hjelpe
til med flaskepåfyllinga igjen, svarer han ikke. Margrethe, den eldste på
linja, har ofte behov for hjelp, men er ikke den som vil spørre to ganger. Hadde Muhammed ikke hørt henne? Maskinstøyen maskerer mye tale, så det er ikke utenkelig. Eller lot han som han ikke hørte? Johanne er overbevist om det siste. Nå har hun sett
konflikten eldre-fremmedarbeidere rett foran seg. Det vil si: hun hadde hørt om det, for hun var på do akkurat
da det skjedde. Rett etterpå får hun erfare det sjøl: Hun vil ha Muhammed
til å flytte på ei bøtte vann som står i veien for henne. Men han fortsetter
uberørt med etikettene, rører ikke bøtta. Muhamme hører stemmen hennes bakfra. Han forstår
tilstrekkelig norsk til å oppfatte meldinga hennes. Men han oppfatter enda
sterkere det som kanskje er internasjonalt: Tonefallet. Og det var ubehagelig kommanderende. Eller liker han ikke å bli snakket til, motta ordre fra en
kvinne? Johanne syns i alle
fall hun har fått nok, marsjerer bort
til Verna og tømer ut sin frustrasjon. – Nå skjønner jeg hvorfor folk … Dermed fikk Verna verneombud en ny miljø-sak å ta seg
av. Om hun fikk det til, får vi se på mandag. Da skal Margrethe, Muhammed og
Johanne fortsette med flaskekjøringen. Behandler de hverandre som
"folk", går det nok bra.