– Ikke rart folk hater utlendinger! Johanne kommer bort til Verna og tømmer ut sine frustrasjoner på henne. Verna er nyvalgt verneombud og har allerede begynt å føle seg som en slags søppelkasse.

De jobber på hver sin produksjonslinje. Johannes' er den eldste. Der det mye manuelt arbeid.

I kaffepausen hadde debatten gått friskt mellom de to, etter at Johanne ga til kjenne at hun hadde stemt på "han Hagen" i år. – Det var så gå lapper igjen så jeg skjønte han kom til å vinne likevel, hadde Johanne sagt.

Verna hadde blitt fly forbanna, først og fremst for Johannes' begrunnelse, men også fordi hun hadde stemt Fr.P., noe som var temmelig fjernt for henne.

– Ja. ja, det var jo bare kommunevalg, så han får jo ikke så mye makt uansett, sa Johanne da.

Dette var ment til å mildne Vernas sinne, men hadde tydeligvis omvendt effekt.

– Du får jammen ta ansvaret for hva du stemmer på og hvilke konsekvenser det kan få!

– Åssen da, lurte Johanne på. Hun ventet et utkjør om asylsøkere og rasehat.

Johanne pleide å si at "vi må ta oss av de syke og gamle får vi tar inn alle disse pakistanerne". Derfor sa Verna:

– Jeg er redd for hva det vil bety for de syke og gamle her i landet. Hagen bløffer jo når han prater om å hjelpe dem. Når det kommer til konkrete avstemninger om sjukehjemsbevilgninger, da er Hagen i mot!

Men det er det visst ikke mange som veit, tordnet Verna videre.

Hun var ikke helt skolert i dette sjøl, men hadde hørt på en debatt utafor en valgbod; der var det en som lirte av seg en masse overbevisende detaljer om Hagens stemmegivning. Det var lite smigrende. Verna argumenterte så slagferdig hun kunne og da Johanne gikk tilbake til linja etterpå, følte hun seg som ei dengt bikkje.

 

Men i løpet av dagen bygger frustrasjonene seg opp for henne.

Et stort irritasjonsmoment er at de som kjører linja må løpe opp en trapp ustanselig, for å holde flaskesiloen full av flasker. Det er stressende å forlate linja bare noen få sekunder, en har alltid følelsen  av å måtte skynde seg, og kassene som flaskene skal  tømmes fra, er store, tunge og uhåndterlige.

Muhammed hadde tatt første omgang med flaskepåfylling der oppe. Han er den typen som tenker at en jobb er en jobb, ingen grunn til å stresse med det. Om han bruker mer tid enn andre mer tid, vites ikke, men det virker kanskje sånn.

Da Margrethe spør ham en stund seinere, om han vil hjelpe til med flaskepåfyllinga igjen, svarer han ikke. Margrethe, den eldste på linja, har ofte behov for hjelp, men er ikke den som vil spørre to ganger.

Hadde Muhammed ikke hørt henne?

Maskinstøyen maskerer mye tale, så det er ikke utenkelig.

Eller lot han som han ikke hørte?

Johanne er overbevist om det siste. Nå har hun sett konflikten eldre-fremmedarbeidere rett foran seg.

Det vil si: hun hadde hørt om det, for hun var på do akkurat da det skjedde.

Rett etterpå får hun erfare det sjøl: Hun vil ha Muhammed til å flytte på ei bøtte vann som står i veien for henne. Men han fortsetter uberørt med etikettene, rører ikke bøtta.

Muhamme hører stemmen hennes bakfra. Han forstår tilstrekkelig norsk til å oppfatte meldinga hennes. Men han oppfatter enda sterkere det som kanskje er internasjonalt: Tonefallet. Og det var  ubehagelig kommanderende.

Eller liker han ikke å bli snakket til, motta ordre fra en kvinne?

Johanne syns i  alle fall hun har fått nok,  marsjerer bort til Verna  og tømer ut sin frustrasjon.

– Nå skjønner jeg hvorfor folk …

 

Dermed fikk Verna verneombud  en ny   miljø-sak å ta seg av. Om hun fikk det til, får vi se på mandag. Da skal Margrethe, Muhammed og Johanne fortsette med flaskekjøringen. Behandler de hverandre som "folk", går det nok bra.