Trykt i Klassekampen under vignettetn MED ANDRE ORD mandag 22. september 2003 med henvisning til avisens sommerserie om HEVN I LITTERATUREN med innlegg av en rekke norske kjente forfattere, bl.a. Thure Erik Lund

Hevntanker? Skriv!



Om ikke Klassekampens serie om hevn i litteraturen påvirket gradestokken i sommer, ei heller besvarte om hevnen er søt eller sur; interessant var den. Jeg fikk allikevel inntrykk av at noe manglet. Hevnen som drivkraft, som energi- og inspirasjonskilde for forfatteren selv.

Et ønske om hevn er utgangspunktet for en romantekst jeg skriver på nå. Jeg ønsker riktignok ikke, ved mine sansers fulle fem å volde smerte. Men jeg kjenner en energi som krever utløp. Inspirasjon? Kall det like gjerne hevnbehov.

Jeg skrev bok sammen med en kirkeasylant. Jeg mener bokprosjektet hjalp ham. Vi ble uenige. Han saksøkte meg. Noe jeg opplevde som blodig urettferdig, for å bruke en kjent hevn-metafor.

Når man havner i retten, havner man ikke i retten med det samme. Første fase er en ren korrespondansekrig. War mail. Advokatene får 1000/timen for krangle skriftlig i en saklig, følelsestom (??) juridisk kontekst, der bevisenes betydning løftes opp versus bagatelliseres, der intensjonene, motivene og handlingene måles ut med millimeter-bånd, for å skjønnmale/ svartmale mest mulig. Der havnet jeg. Økonomien min punkterte, så vel som naiviteten.

Iført findressen satt jeg på kafeen rett overfor Tinghuset i Oslo en sommerdag for fem år siden, tok fram kladdeboka og sparket i fra. Tinghuset forbinder jeg for evig og alltid med disse 58 månedene rettsaken tok inkludert pengeinndrivelse. Vemmelse. Man dreper hverandre på denne trapp; det kan jeg skjønne. Men de utallige brudeslørene som har subbet ned Tinghus-trinnene, forstår jeg meg ikke på. Jeg kommer iallfall ikke til å gifte meg der. Da jeg senere skulle begrave en fjern tante, skaffet jeg en ny dress.

Ha! Nå fikk jeg sagt det òg. Det kjennes godt. Som en liten hevn. Energien fra den aller første pausen i rettsforhandlingenes aller første dag gikk rett ned i arket, for så, måneder senere, å bli en tekst til å tro på, og så, ytterlige måneder senere, en historie som en forlagskonsulent kommenterte: "Det er noe her ... " "Dette kan bli til noe ... ", "Det ligner på Saul Bellow, forfatteren synes inspirert av ham".

Bellow? Jeg slo opp i leksikonet og fant en nobelprisvinner med boktitler som "The Dangling Man" og "The Victim". Nettopp. En prisbelønnet forfatter som behandler skyld og dinglende menn! Vi har noe felles. Er jeg en del av det litterære kanon? Jeg går hjem og leser Bellow til øyet blir stort og vått, og føler jeg har fått inn et velrettet risp allerede. Jeg bellow-er (brøler) i taket: Hevnen er søt! Rettssaken finansieres med Nobelprisen ... Det gjelder bare å få en forlegger til å utgi skiten.

En virkelig hevn er blodig, kroppslig. Hevn i litteraturen er stimuli på et ufarlig plan. Kanskje kan en tur i bokhandelen få noen til å kjenne hevnlysten i eget sinn, lære noe om den, takle den. Liv blir spart. Eller leseren kan rett og slett få anledning til litt pur, ondsinnet nytelse mellom to permer, tilsvarende det lille nappet du kan kjenne i overarmen når skurken får som fortjent på filmlerret. Dette er hevnen som virkemiddel, som en del av fortellingens oppbygning eller som tema, skapt for leseren. Men i den andre enden, hos forfatteren selv, kan noe tilsvarende allerede ha skjedd, skrivingen har fungert som lynavleder. Høststormen ble til tekst, i stedet for å velte hus.

Gunvor Hofmo fulgte sin elskede Ruth Maier ned til båten. Venninnen etterlot seg noen såre linjer i et brev skrevet under overfarten til Tyskland, der Maier ble gasset i hjel. I brevet ordlegges et behov for å forsone seg med den nært forestående død. Hofmo låner ordene og lar dem slå tilbake mot samfunnet som omga de to. Norges grenser var ikke tryggere og norsk bevissthet var ikke bedre enn at det gikk an å hente ut medlemmer av en liten folkegruppe og sende dem til avliving. Maiers ord "Hvorfor skal vi ikke lide når det finns så mye lidelse" overlevde i Hofmos dikt "Møte". Det oppstår levende bilder hos leseren av dette diktet. La meg gjengi et annet: "Ondskapsfullt ønske".

Jeg ønsker til neste korsvei min kulde var blitt hel, frosset til is de mørke tårene i min sjel.

Da skal min kulde gnistre, da skal den leende slå ned alle dem som ennå har noe å leve på!

Hun ufarliggjør diktet en smule ved selv å benevne det som noe negativt, noe ondskapsfullt, for så å avslutte med å øse sin bitterhet, hevnens uforløste lillebror, over alle og enhver. En leser som var blant de naive, likegyldige eller stripete rett før og under krigen mot nazistene, må kjenne seg rammet personlig, som anonymt, men dog et objekt for hennes hevn. Langt viktigere: så lenge det finns likegyldighet vil disse Hofmolinjene ha betydning. Men for henne selv må det også ha hatt en betydning, som et alternativ til det umiddelbare selvmordet, å skrive disse linjene og få dem utgitt mellom to permer. ("Jeg vil hjem til menneskene" 1946) Det ektefølte for forfatterens del gir i sin tur kraft til leseren, etter at teksten har tatt farvel med forfatteren og begynner sitt eget liv, som det heter; det vil si når ordene treffer noe i leserens erfaringsverden.

(Den fiktive) skurken i min tekst, er, som antydet innledningsvis, initiert av (retts)møtet med en virkelig person, i mine øyne en virkelig skurk. Den fiktive skurken er, så langt jeg har kommet med teksten, tenkt som en medsammensvoren til en Casablanca-politisjef som brukte sitt maktapparat til voldta kvinner i hundretalls. Politisjefen er en autentisk person. Eller rettere sagt var. Han ble henrettet. For de voldtatte (de av dem som ikke ble drept etterpå) skjedde hevnen sin fyllest ved eksekusjonspellotonen sommeren for ti år siden. For maktapparatet, som sto bak henrettelsen, var skuddene ledd i en taktisk manøver. Men det er politikk. For halvt å besvare på spørsmålet om hevnen er søt eller sur: jeg tror enhver som kan skrive også kan løfte seg selv ut av den sureste bitterhet og få en ørliten smak av hevnens sødme ved å bearbeide egne erfaringer i tekst. Kanskje til og med Hofmo. Om det så bare var for et øyeblikk.

Nils A.Raknerud vaktmester på hovedstadsbiblioteket og forfatter av to og en halv roman