Dag og Tid nr. 6, laurdag 15. februar
2003
Roald
Helgheim: Toget på perrongen
I 2001 vart Dag Solstad intervjua av
journalist Jan H. Landro. Det står som siste stykke i boka
Jeg er ikke ironisk, og er den siste av ei samling
samtalar Landro hadde med Solstad gjennom åra. Og i 2001 spør
journalisten om det var materiell naud meir enn politisk
overtyding som førde Solstad inn i m-l-rørsla.
«Vil
ikke kalle det eksistensiell nød. Det viktigste for meg var
vel at det sto et tog på perrongen. Hvis det toget går og
kommer frem dit det skal uten meg, så er det ikke noe jeg kan
ta sjansen på.»
Det tykkjer eg er noko av
herlegaste eg har sett på trykk, og ein sann svir å lese mens
30 årsjubileet til AKP, som ein gong hadde parentesen (m-l),
no blir markert og kommentert med historisk og politisk patos.
For til den obligatoriske jammeren om m-l-rørslas vekst og
fall høyrer også den moralske opprørtheita over at ikkje berre
flott og intelligent norsk ungdom i hopetal let seg rive med
av ei totalitær politisk rørsle, men at også mange kunstnarar
og intellektuelle av Solstads format gjorde det. Det er eit
moralistisk syn eg stiller meg på tvers av. Så flott at så
mange våga å satse på ein utopi, ein draum om noko anna, seier
eg. For ein vilje til å bryte med nesten alt for ein visjon,
om aldri så diffus, endå så gammalmodig og størkna ein
del av det ideologiske fundamentet etter kvart skulle vise seg
å vere. Det var opprøret som var det viktigaste, men det var
eit opprør dei politiske gründerane av m-l-rørsla ikkje hadde
ei anna retning å gje enn gammalkommunisme. Ein analyse som
til slutt gjorde det til ein dårleg, forsteina kopi av det
eigentlege ideologiske opphavet, NKP. Det var slike nedarva
analysar som bestemde kva partiet til dømes skulle meine om
avvikande retningar som trotskismen. Det var ingen
sjølvstendig analyse gjort av den nye m-l-rørsla
sjølv.
Partiet hadde aldri marxistiske teoretikarar av
format, og ein kan vel spørje om det har fostra verkeleg
intellektuelle også, om aldri så fullt av kunstnarar,
forfattarar og dugande fagfolk på alle samfunnsområde. Difor
var det også slike som Solstad, ein usikker ung forfattar som
ikkje tok sjansen på anna enn å kaste seg på vogna, som
gjennom romanen Gymnaslærer Pedersens beretning om den
store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land best
såg det kommande samanbrotet i maoismen, samanfallande med
samanbrotet i den kinesiske utopien. Difor har Hans Ebbing
også rett når han i Klassekampen denne veka konstaterer at
ingen forstod maoismen dårlegare enn dei som proklamerte han
som ein del av plattforma: «Marxismen-leninismen Mao Tsetungs
tenking», som det heitte med den tidas skrivemåte.
Om
dei tretti åra og tida før m-l-rørsla vart parti, kan ein slå
fast at aldri har ei så lita politisk rørsle ført til så mykje
spetakkel og skuldingar om åndeleg formørking av nasjonen. At
rørsla på sitt mest støyande prega det politiske og kulturelle
liv på ein måte som fekk somme til å gå av skaftet, er så. At
den største politiske skaden i ein periode vart gjort andsynes
resten av venstresida, er sikkert og visst. Men historikaren
som i Klassekampen seier at i ettertid er m-l-rørsla ein
historisk parentes, er sjølvsagt nærare den objektive
sanninga. Det skulle ikkje den tru som les den samtidige
dokumentasjonen om eit påstått åndeleg mørkemannsvelde som
forpesta alt intellektuelt liv i minst eit tiår. Sjølv hugsar
eg ikkje utan ironi korleis Gudmund Hernes i ein kronikk i
Dagbladet 1989 (etter Tienamnen-opprøret) skulle starte det
endelege oppgjøret, med det avisspaltisten Andreas Hompland
hadde erklært dødt for lenge sidan. På sitt beste tok
påverkinga frå m-l-rørsla seg kulturelle uttrykk som historia
vil dømme betre enn dei samtidige dommarane. Men det rokka
aldri ved den herskande klassen eller den herskande kulturen i
det norske samfunnet.
Når det no har vorte så betimeleg
med politiske sjølvoppgjør, bør dei helsast med ein stor
porsjon skepsis. Eg meiner: det er jo ikkje så vanskeleg
lenger når løpet er kjørt. For vi har å gjere med restane av
eit parti som for fem år sidan var viljug til å køyre sin
einaste politiske suksess, Klassekampen, på dunken, på grunn
av ein politisk paranoia som har vore ein avgjerande faktor i
den politiske forsteininga. (I dag har avisa ein politisk og
kulturell profil som den forrige redaktøren hadde blitt hengt
for). Som teori- og ideologifattig parti stod det for det
verste i den ideologiske tradisjonen Milovan Djilas skildrar i
boka Den nye klasse, med røter til Marx og Engels:
«Marx og Engels hadde en særlig snever og eksklusiv ide, den
ide som kommunismen senere kunne nytte som grunnlag for sin
ideologiske intoleranse – nemlig at enhver samtidig tenker,
naturvitenskapsmanns eller politiske synspunkter var
uadskillelige fra hans virkelige eller vitenskapelige verdi
som tenker eller kunstner. Hvis en mann politisk befant seg i
en annen leir, ble hele hans øvrige objektive eller annet
arbeid motsagt eller vanvyrdet». Dei som stod for dette synet
meinte også at «det var umulig for noen annen å prestere noe
betydelig uten å velge deres eget syn på verden som
utgangspunkt».
Slik skusla m-l-rørsla bort sitt
politiske pund, som så mange ein gong var viljuge til å satse
alt på. Når terrenget ikkje lenger ville lyde kartet, var det
ikkje noko att av rørsla. Men det var ei rørsle eg
aldri kjem til å piske meg sjølv for å ha vore ein del av. Det
stod eit tog på perrongen.
© Dag og Tid
Ivar Aasen-almanakken 2002! --
Forfattaraviser BESTILL HER
| Førstesida
av denne utgåva | Abonnement | Arkiv | Lysingar | |
Butikk |
Bladstova
| Nett no
|
|