Oppgave: Litt.vit. 1303, høsten 2003/ Si noen ord om selvvalgt verk.
Avd. for allmenn litteraturvitenskap, Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap
Kommentar: Grundig. Litt for lang.
Besvarelse:
Glemselens gate er den norske forfatteren Bror Hagemanns andre roman og utkom på Gyldendal i høst (2004).
Jeg hadde ikke hørt om Hagemann, før jeg også fikk høre ham, under et høytlesning tidligere i høst, arrangert av Norsk Forfattersentrum og en del forlag, der nye tekster ble presentert. Jan Kjærstad introduserte der sin forfatterkollega som en han satte stor pris på, nettopp fordi Bror Hagemann skriver så ulikt ham selv, som han sa, og anså det nærmest som urettferdig at kollegaen ikke var lengre framme i rampelyset. Dette, samt å høre ham lese et utdrag – der en ambulansesjåfør under krigen mot Franco kjører som besatt med livet som innsats og med pasienter baki … som kanskje overlever, kanskje ikke – motiverte meg for å velge denne boka.
Lesningen befestet førsteinntrykket av en forfatter som med et enkelt språk skildrer krigens virkelighet brutalt, men samtidig viser en følsomhet jeg forventer av en seriøs forfatter, uansett kjønn, også fra en mannlig med et såpass tøft tema som den spanske borgerkrigen mellom 1936 og -39, i som jo ble opptakten til Den 2. verdenskrig. Uforklarlig galskap er også noe Hagemann kan beskrive godt, ja, faktisk forklare. Imidlertid kommer karakterene i Glemselens gate innpå leseren gjennom helt andre virkemidler enn i Kjærstads finmaskede tekster. At hovedpersonen selv ikke er den som tegnes best, er en formell svakhet, men tjener hensikten.
Hovedpersonen i boka er studenten Torgeir Flaa, oppkalt etter sin bestefar som kjempet i de internasjonale brigadene mellom 1936 – 39. Farfaren, om altså også heter Torgeir Flaa, har overlevert sin historie muntlig til barnebarnet under hele dennes oppvekst. Dette har skjedd før bokas nåtid. Det er først da en meksiansk student oppsøker ham i Bergen at Torgeir må gjenfortelle alt bestefaren formidlet ham, før sin død.
Krig er en manne-greie, uansett hvordan de politiske implikasjonene varierer. Det var vel også overveiende menn som deltok som frivillige i Spania; i boka heter de Jan og Herman, Ole Tuborg (fra Danmark), Jari-Pekka Pontajärvi, Anders Rökare og Spurven. Sistnevnte blir tatt og drept av en Franco-snikskyter allerede før de når fram til fronten. Det er nemlig en del alkohol med i spillet, også om bord i lastebilen som bringer dem fram; og Spurven reiser seg opp på lasteplanet mens bilen er i fart, for å pisse …
Midt i all elendigheten får altså Hagemann fram smilet hos leseren, med sin groteske humor. Det virker ekte. Tross det komiske kommer krigens redselsbilde tydelig fram, og kan virke nærmere enn det nyhetene fra dagens slagmarker formidler. Individet Torgeir Flaa (farfaren) kommer leseren nær, selv om forfatteren aldri slipper oss inn i tankene hans. Mannen tegnes ved hjelp av det som skjer rundt ham, i barnebarnets gjengivelse, og de handlinger og reaksjoner bestefaren berettet for denne om.
Kvinnene er på ingen måte statister i denne boka. Meksikaneren Martina Otis, romanens du-person, er en meget standhaftig dame, som har spart penger og reist over til Spania og senere opp til Bergen for å fullføre sin hovedoppgave i historie (”La ùltima buena causa: La participation internacional en la Guerra Civil Española 1936-39”) ved Mérida-universitet. Martina overtaler sågar Torgeir til å droppe julefeiringa med foredrene i Oslo for at han skal fortelle og svare på hennes inntrengende spørsmål. Hun (du-personen) vil ikke bare ha de store linjene; en mannlig student ville kanskje holdt seg til det høye, analyserende perspektivet, men først og fremst ha fram sannheten om bestefaren.
Torgeir gjenskaper historien om borgerkrigen, bestefarens fortellinger, for meksikaneren og dermed for leseren. Barnebarnet er framstilt i 1. person, "jeg", mens den meksikanske studenten Martina er i 2. person, "du". Jeg-et blir spurt av "du" om sin bestefar, men beskriver til en hvis grad også hva "du" gjør. "Jeg" svarer i korte replikkvekslinger og i lange fortellende passasjer, som da blir rene beretninger fra spaniakjemperens opplevelser; denne altså i 3. person og fortid.
Hele boka er skrevet i fortid, med unntak av innledningen, som er en drøm, et grotesk mareritt, der Torgeir tror han er Torgeir, altså: barnebarnet tror han er bestefaren. Og når hovedpersonen våkner slår han fast: ”For meg er farfar en mann som aldri sover”. Drømmesekvensen dreier seg også om barnebarnets sterke identifikasjon med farfaren, som jeg-personen i stor grad har vokst opp sammen med.
Selv om foretellerposisjonen viser at barnebarnet er hovedpersonen, er det farfaren som er tydeligst tegnet og som «gjør boka». Hans individualisme er sterk og spesiell, skildret med innlevelse fra ungdomstida av. Han er vågal. Kameratene som mobber og plager ham, "beseirer" han ved å stupe ned i en livsfarlig foss og dukke opp på skolen dagen etter, like levende. På et annet felt er han pinglete. Han tør ikke engang se på ei jente i skolegården, som han syns er søt, og går store omveier.
Hans motiver for å delta i de internasjonale brigader er ikke beskrevet ut ifra noen spesiell politisk bevissthet (er han kommunist? anarkist? klassebevisst?) eller oppvåkning. Deltakelsen kommer som en konsekvens av personens karakter og som en følge av flere episoder, flere fortellinger; det handler blant annet om å flykte fra det som er ille og inn i det verre. Noe som er et trekk i farfaren livsstil, slik barnebarnet ser det.
Men med hvilken rett kan barnebarnet gjenfortelle et annet menneskes liv - det er et underliggende tema. Er det ufølsomt og respektløst overfor det livet som ble levd, å sitte å pirke i detaljene 50 år etterpå, forsøke å sy sammen en fjern fortid? Torgeir er i perioder unnvikende og vil ikke fortelle, men Martina er mer enn ivrig etter å få fram hele bildet av farfarens rolle i krigen. Hennes nærmest aggressive iver bygger opp mot bokas dramatiske klimaks, og står i så måte mer sentralt i teksten enn skildringen krigen og Torgeirs rolle i denne. Mot slutten forklares hva som er ligger bak hennes sterke motivasjon, nemlig at hennes mormor, spanjolen Arantxa, som var et av ofrene for Francos illegale og brutale krig mot befolkningen, møtte bestefaren Torgeir under meget dramatiske omstendigheter. Ble Arantxa gravid med Torgeir? Til tross for at de var på flukt, kan de ha vært sammen. Mer sannsynlig er at Martinas mormor ble voldtatt i fascistenes fengsler, og at Martinas egen mor derfor er et resultat av denne voldtekten.
Martina kan ha hatt et håp om at det siste ikke var tilfellet, hun og jeg-personen får imidlertid ikke puslespillet til å passe, og Martina blir så fortvilet at hun stikker av fra sitt intervjuobjekt (og mulige slektning) på selve julaften. Torgeir følger etter henne helt til Mexico, men kommer ikke lenger enn at han får bekreftet det Martina visste hele tiden, at hans farfar og hennes mormor må ha møtt hverandre.
Innledningsvis under lesningen av Glemselens gate undret jeg meg over hvorfor Martina ikke like gjerne kunne vært spansk. Før hele historien ble rullet opp for meg, i den grad den gjør det, ble det imidlertid klart for meg at det spanske blikket ville være for nært, at fortfatteren trengte en Martina som riktignok hadde aner i og følte fellesskap med Spania, slik latinamerikanere gjør, men likevel den nødvendige avstand. Da Martina kommer til Spania, opplever hun spanjolene som skuffende lite villige til å berette. Guardia Civil'ene var de som var meste villige i så måte, paradoksalt nok. Og her kommer forklaringen til boka tittel inn. En politikaptein forteller henne at folk fortsatt lever med krigen i seg hver dag, og: "Folk oppfatter deg som ufølsom når du kommer her og rører opp i noe som er så vondt", sier han. Martina forlater politihovedkvarteret og i utkanten av byen (Brunete) kommer hun til en liten overgrodd gatestump som leder rett ut mot ørken. Calle Olvido heter den. Glemselens gate.
5. oktober 2004
N.A.R.