Trykt i Klassekampen 19.mai 2004 under vignetten VED VEIS ENDE. Her er lagt inn to fotos fra 1972 fra opptakene av ARNLJOT BERGs "LUKKET AVDELING" på Norsk Films Jar-studio, der vi ser Knut Gløersen bak blimpen (lydisoliert kamera) i diskusjon med regissøren og scripten UNNI STERNER. Foto Nils A.Raknerud

–––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Knut H.Gløersen

Da den hvite kista ble forsvant inn i bilen utenfor kapellet,

dannet det seg trengsel av venner og kolleger som passet på

at alle blomstene kom med. Det var et sørgelig syn, men vakkert,

rent ut sagt filmatisk. Bilen gle av gårde. Vi sto tilbake, fattige, et

hundretalls mennesker som alle hadde vært så heldige å ha noe med

filmfotograf Knut H. Gløersen å gjøre. Fattige etter tapet, men rike

på minner. – Der forsvant læremesteren vår, sukket Rolv Håan,

en nær kollega og venn.

I slutten av april måned, den siste måneden i ditt liv, ble Erik Løchens

"Motforestilling" vist på Cinemateket i Oslo som en del av 80-årsfeiringen

av skuespilleren Espen Skjønberg. Det var dessverre ikke så mange der

som i begravelsen din.

Og til alle dere stakkarer som ikke har sett filmen, så er det en film om

å lage film, en film om verdenspolitikk, overvåking, NATO, menneskelig

verdighet, det vanskelige i å velge … ABC-film het selskapet, Prod. 69/70

var arbeidstittelen, og da har jeg vel gitt et hint om at den var temmelig forut

for sin tid. Løchen var Norges svar på David Lynch i forkant, og den eksperimentelle

leken med filmmediet – i denne filmen – krevde sin mann bak kamera.

Den plassen fylte du, Knut, med faglig perfeksjon. Og du var en sann team-mann.

Jeg renner over av stolthet over å ha vært din B-fotograf på denne, på en annen

severdig Erik Løchen-film, "Knut Formos siste jakt" og mange andre spillefilmer.

Med "Motforestilling" kan man sjonglere, bytte om på de 5 filmrullene, eller aktene

som den ferdige versjonen består av. Uansett hvordan kinomaskinisten velger å kjøre den, slutter den derfor litt brått, virker det som. På Cinematekvisningen i april var det stort sett bare skuespillere og filmfolk til stede. Knapt en dusin i tallet. Da lyset kom på etterpå,

så vi forundret på hverandre. Var det ikke mer? Espen Skjønberg, som i en 35 år yngre utgave spilte regissøren i filmen i filmen – og som vi nettopp hadde sett på lerretet

vandrende omkring med lange mono- og dialoger og det å lage film, verdenssituasjonen og you name it … satt nå, mildt forundret in persona i den lille kinosalen og savnet en scene

her og en scene der. ”Jeg husker at jeg røkte noe innmari,” sa Skjønberg – ”hvor er den scenen?” Ole Jørgen Nielsen, som også spilte medvirkende i filmen i filmen kom promte med en etterlysning: ”Hvor er Gløersen?” Løchen hadde jo rusla for lenge siden.

Dessuten: hvis denne geniale, men motsetningsfylte … motforestillingsfylte regissøren hadde levd, var han sikkert troendes til å stikke av med en av rullene og begynne å klippe på den!

En gang var kommunikasjonen mellom oss så tett at du kunne stå med lysmåleren

i den ene enden av filmstudio og nærmest hviske til meg hvilken blenderåpning

kameraet skulle settes på. Som da Arnljot Bergs ”Lukket avdeling” ble spilt inn

på Norsk Films studio på Jar og et ”sant galehus” av skuespillere og

medarbeidere høylydt og ivrig svinset fram og tilbake mellom oss.

Stemmen din bar, objektivet ble innstilt og jeg hvisket tilbake.

”Blender 5,6”.

Nå som vi ikke kan snakke sammen lenger, må jeg likevel få si

at du var den første ordentlige arbeidskollegaen min.

Å være din assistent var den beste måten en tjueåring

kunne møte arbeidslivet på. Jeg var ikke helt fersk, men du var

den første jeg virkelig fikk oppleve hva dette med arbeidsfellesskap er.

Siden har jeg møtt mange flotte mennesker på diverse jobber

og i mange slags yrker. Men du tar kaka. Du kan jo prøve å motsi meg!

Du fortalte meg en gang at du var sikkerhetsklarert i NATO.

Dessverre må vi alle leve vår liv uten sikkerhetsklarering,

uten evighetsgaranti. Vi etterlyser deg, Gløersen!

Men vi finner deg bare i minnene våre. Gode minner.

Takk.

Nils A.Raknerud (også innsendt Aftenposten, det p.t. er streik)