Ingenting er i bakgrunnen.
Alt er i fokus og dermed er det ikke fokus på noe som helst. Muzaken som er ment å åpne din kjøpelyst, krever like mye oppmerksomhet som de fargerike juicekartongene og vaskepulverpakkene, du følger med på folks ansiktsuttrykk, replikker og bevegelser, observerer klesdrakt og utstråling; du "prioriterer alle" lik en politiker som forlover seg i før-valgstida. Dette er imidlertid Coop i førjulstida. Alt og alle står på høyeste oppmerksomhets-volum mens du regner ut korteste vei til melk, brød, kanskje ei julepølse.
Eller ta den årlige klimaflukten: For å beherske sikkerhets-kontrollens lommetømming, beltet av, lap top påslått og oppslått, selv utslått etter timers forsinkelse før take off, finner jeg et avlastnings-bord godt unna strømmen av passasjerer som ikke kan annet enn å skynde seg og småstresse, slik de har gjort siden midten av november. Men de klistrer seg på meg, svinser og sniker, snikksnakkende og multitaskende til jeg er redd de stikker av med buksa mi. Husk å ta av skjorte med knepp-knapper og putt knippet på eget plastbrett. Forbannet er vi saktmodige.
Så skjer det jeg i et håp av skadefro har ventet på: Damen foran meg i boarding-køen til direkteflyet Barcelona bound, står bak meg og dytter håndveska i korsryggen min hver gang det skjer en liten bevegelse fem meter foran. I stedet for å slenge noe grumpy shit, spør jeg høflig: "Skal du kanskje av på holdeplassen før meg?"
Hun tar hintet og slutter å dytte. Straks er jeg, i kraft av min brilliante replikk og sado-vennlige smil, situasjonens herre. Min egen herre. Så lenge det varer.
Og det gjør det ikke, for vel om bord i flyet presterer jeg å snuble i setebeina og på vei ned treffer panna et skarpt armlene. Blodet renner friskt som en vårbekk, jeg rekker å søle til halve toalettet og skremme noen små-gutter med krigsspill på iPad-en før flyvertinnen forvandler seg til sykepleier og får stripsa meg.
Vi som har usynlige sykdommer, vi med et dusin medisiner i kroppen, med diagnoser oppkalt etter døde menn og symptomer med store bokstaver du må google lenge for å finne ut av, vi som har avvikende tendenser man-fre eller blir fulle på lørdag etter ett glass rødvin, vi kunne trengt noe som syntes. Et gult blinkende lys på toppen (eventuelt en glorie i anledning høytiden som var)?
Iallfall et skilt om halsen: Respekt! |
