”Stryk
kristenkorset av ditt flag og heis det rent og rødt!” lyder oppfordringen i
Arnulf Øverlands dikt fra samlingen ”Riket er ditt” utgitt 1934, alstå midt i
de harde 30-åra. Om disse ord var provoserende, ble de overgått av et enda mer ytterliggåede forslag – i disse
dager. Nei, det er ikke Blitz’ Stein Lillevolden som vil heise flagget rødt og
svart, eller rent svart. Det forslaget jeg har i tankene, kom nylig fra en etat
i Erling Laes rike, det vil si hovedstaden, nærmere bestemt Byrådet i Oslo. Og
dét er som kjent ganske blått; slik flertallet i byen har villet det. Forslaget
kunne, om det var blitt tatt til følge, provosere både blå og rød, gammel og
ung. I alle fall dem som satte sin trygghet og sogar sine liv på spill for retten
til å heise det norske flagget, som jo, kristenkorset til tross, oppfattes av
de fleste som et samlende frihetssymbol.
Forslaget
lød: ”Kutt ut flagginga helt. Demonter flaggstanga.” Kravet dreide seg riktignok
ikke om flagging generelt, som i Øverlands dikt, men om flagging ved en stor,
folkelig kulturinstitusjon, Deichmanske Bibliotek. Det holder til i en bygning
som sto ferdig året før diktsamlinga til Øverland utkom. Fra balkongen i annen
etasje, over hovedstadsbibliotekets flotte søyletrapp, har, som mange har sett,
den norske trikoloren alltid vaiet på høytidsdager, enten det har vært 1.mai
eller Olsok, enten kong Abdullah av Jordan kom på besøk statsbesøk eller
kronprinsen og kronprinsessen skulle til alters. Vaktmesteren på Deichman har
alltid hatt det som en oppgave; en liten høyttidsstund har det vel vært, og en
avveksling fra de mer trivielle oppgaver som å skifte lyspærer i taket eller
plukke søppel og sprøytespisser rundt bygget.
1.januar
i år trådte en noe merkelig nyordning i kraft. Kulturhus-bygningene ble da
overtatt av en annen etat, enn den som inntil da hadde eid bygningene, nemlig
den respektive etaten selv. (Byrådet har 7 byrådsavdelinger med i alt 36
etater, Deichmanske Bibliotek er en etat, underlagt Byrådavdelingen for Næring
og Kultur). Etter nyordningen eier Deichmanske Bibliotek således ikke lenger
Deichman-bygningen. Man er ikke herre i eget hus. For øvrig er prosenten herrer
som jobber der svært lav, dette er en typisk kvinnearbeidsplass. Kanskje er det
derfor man(n) kan hersje slik med den?
Vaktmesteroppgavene
på biblioteket ble, i sammenheng med eierskiftet fra en etat til en annen,
prinsipielt delt i to deler: utvendige og innvendige oppgaver. Deichmans
personale beholdt de innvendige. De utvendige ble overtatt av den nye eier, som
har det klingende navnet Kultur- og kontorbygg Oslo KF, KF betyr kommunalt
foretak og Kultur- og kontorbygg Oslo KF, kaller seg for enkelhets skyld K-by, og er underlagt Byrådsavdelingen for
byutvikling.
Det
er noe underlig dette at flagging nå regnes som byutvikling. Jeg har mine
mistanker om hva slags utvkling det dreier seg om, men nå skal jeg konsentrere
meg om å forklare hvordan dette forslaget om å ta ned flaggstang kom. For å si
det enkelt dukket forslaget opp idet man skulle foreta en grenseoppgang mellom
de utvendige og de innvendige vaktmestertjenestene.
Det
var ikke så lett som man skulle tro. Flagget vaier som kjent ut i lufta, ut i
det fri, så å si, og er altså et utvendig anliggende. Men i Deichmans tilfelle
står stanga ut fra en balkong, som man må inn i biblioteket for å komme til.
Ikke bare det, man må passere diverse sikkerhetsforanstaltninger, trekke kort
og trykke kode, låse opp både to og tre dører for i det hele tatt å få tak i
flagget. Greit for den som er kjent i bygget, men ikke for utenforstående.
Eieren av bygget, Kultur- og kontorbygg
Oslo KF eler K-by, har imidlertid selv ikke kapasitet til å gjøre jobben. Derfor
må det trekkes inn private firmaer. K-by bruker for tiden Personellsikring.
Personellsikring står i ren konkurranse med andre firmaer. Den dagen et annet
firma blir mer attraktivt for K-by, skal de overta. Dette er
konkurranseutsettingens hellige prinsipp.
Nå
ligger det over min fatteevne hvordan konkurranseutsetting av flagging kan
lette byens budsjett og dermed borgernes skattetrykk, for flagg skal jo både
heises og fires, og det på samme tid. Det eneste man kan spare på, er jo
nettopp – å kutte flest mulige flaggstenger.
Nyordningen
trådte i kraft ved årskiftet [2003-04]. Fram til da hadde byrådsbyråkratiet produsert
kilometer med papir, og man kunne forvente at spørsmålet om flagging, hvorvidt
det er utvendig eller en innvendig sak, burde vært avklart før jul. Men skjedd
ikke noe særlig før påske. I dette tilfellet hadde det gamle ordtaket noe for
seg: Jula varer helt til påske. I mellomtida hadde Medbestemmelsesutvalget på
Deichman, med representanter for bedrift og ansattes organisasjoner, blitt
enige om at flaggingen – den ønsket man å holde for seg sjøl, av
sikkerhetsgrunner, man ville ikke dele ut koder og nøkler til gud og hvermann.
Men respekt for høyere myndigheter har man også innen etaten Deichman, så man
ventet på en avklaring derfra. Driftsavdelingen på Deichman ringte og spurte
titt og ofte hva de høye herrer og damer hadde bestemt seg for. Hver gang kom
et nytt svar, det ene mer uklart enn det andre.
Den ene dagen sa K-by at de
skulle flagge for Deichman, hvis Deichman betalte. Men Deichman svarte at det
kan vi jo gjøre det sjøl, slik vi har alltid gjort. Men nei, den gikk ikke.
K-by kom i stedet med forslaget: Ta ned flaggstanga.
Jamen, ble det sagt fra Deichmans side, er
ikke folkebiblioteket et offentlig bygg, med plikt til å flagge? Vel, det var
neimen ikke sikkert. Om etaten Deichman er offentlig, så var det jo ikke
sikkert at bygget Deichman holder til i, er offentlig.
Hvis
noe ikke er offentlig, er det vel privat. Det er tydelig hvor man vil.
Men
det var ikke bare kompliserte og prinsipielle spørsmål som måtte avklares.
Nyordningen innebærer også en mengde nye oppgaver for K-by. Og mens K-by-livet
gikk sin gang, passerte den ene høytidsdagen etter den andre. Nyttårsdagen,
prinsesse Ingrid Alexandras fødsel og samenes nasjonaldag; den ene flaggdagen
kom og gikk, uten avklaring, uten flagg. Noen ganger skar Deichmennene igjennom
og tok flagget i egne hender. Andre ganger ble det ikke flagget over hodet.
Portugals statsoverhode, for eksempel, da han kom på offisielt besøk, og
Palestinernes statsminister, ham ble det heller ikke flagget for. Ikke engang
vår egen konge på bursdagen hans 21.februar.
Først
da en iherdig Aftenpostenjournalist kom over brevkorrespondansen i saken i
april, og begynte å ringe det ene og det andre kontoret, begynte klokka å ringe
til siste runde. En avgjørelse ble tatt i all hast. Deichman ble fratatt
jobben. K-by, det vil si Personellsikring skulle flagge. Deichman skulle ikke
betale for jobben, men ble pålagt å instruere de nye flaggerne, det vil si det
private firmaet Personellsikring, som altså jobber for K-by.
1.påskedag
nærmet seg. Påskemorgen 1.påskedag ble Personellsikring og K-bys flaggdebut på
Deichman. Så skulle en tro at alle sorger var slukket. Flaggstanga var reddet.
Arbeidsfordelingen var avklart. Deichmans sikkerhetsansvarlig skulle lære K-by
alle koder og bibliotekets irrganger. Personellsikring skulle heise og fire.
Medbestemmelsesutvalget mening? Blås i den. Her er det snakk om byutvikling, og
da tar man ikke smålige demokratiske hensyn.
Så
skulle alt være klappet og klart. Det vil si: helt prikkfritt gikk det ikke.
Personellsikring visste ikke NÅR om morgenen flagget skulle opp påskemorgen, om
det er åtte eller ni, og man så seg nødt til å ringe vaktmesteren påskeaften.
Selv om det altså ikke var dennes jobb lenger, og i dette tilfellet var han
også på ferie. Dette vet jeg meget godt, for det var jeg som fikk spørsmålet. Neste
gang flagget skulle opp, var da Ingrid Alexandra skulle døpes. Da kom en ny
telefon. Denne gangen gjaldt det en nyansatt vekter hos Personellsikring.
Vedkommende måtte forklares hvordan man fant fram i Deichmanbygget. Bygget er
ikke bare sjarmerende og vakkert. Det er også meget vanskelig å finne fram i.
Slik
kommer det til å fortsette. Et offentlig ansatt personale må vise hvordan et
privat firma skal gjøre jobben, den jobben det nevnte personalet gjorde
tidligere, men som man ikke får lov til å fortsette med – av de offentlige
myndigheter. Jeg for min del må si: Dette får meg til å se rødt.
Jeg
har allerede røpet at jeg er vaktmester på Deichman. Jeg skal røpe en ting til.
1.mai tar jeg flagginga sjøl. Jeg blåser i Personellsikring og privatisering. Jeg
flagger sjøl. Og jeg tror jeg følger Arnulf Øverlands råd. Ikke for å markere
meg mot statsreligionen her til lands, men mot Erling Lae og B-by-livet hans.
Nils
A.Raknerud