Statistisk er det en overhengende fare for at en av dem kommer etter deg ... Forleden dag, da jeg kom jeg syklende på min gamle Peugeot, våknet en djevel i meg. På vei hjem skulle jeg passere en kø av biler. Den begevet seg sakte over et kryss der den kryssende trafikken har forkjørsrett.
Helt i tråd med rådende, nesekorte ego-kultur satt én i hver bil, og den ene bilen opp i rumpa på den andre. Som perler på en snor, kunne man si. Men metaforen er dårlig, for perler er smårusk som naturen forvandler til noe vakkert. Det kan man ikke si om de firhjulte paddene som fyller opp trafikken og gjør det vanskelig for syklister, trikkeførere og annet godtfolk å komme fram.
Bilistene i min sykleretning var altså ikke engang i stand til å oppføre seg ordentlig overfor sine med/motbilister på forkjørsveien. For meg var problemet lik null. Jeg la meg på utsiden av hele karavanen og passerte elegant på min høye Peugeot. Og jeg kunne ikke dy meg: jeg passerte rekka med langfingeren i været. Ikke bare for å markere at de på usosialt vis kun satt én i hver bil; jeg viste Bilismen fingeren, helt enkelt.
Da køen var passert, - i triumf, vil jeg si - hørte jeg et hissig bært bak meg; regnet med at det var Landroveren jeg nettopp hadde passert, og at sjåføren var en hann. Det skulle vise seg å stemme. Jeg regnet også med at jeg ikke ville se noe mer til fyren, da jeg forsvant inn en stikkvei forbeholdt myke trafikanter.
Men nei. To-tre minutter senere, da jeg syklet glad og fornøyd i bedagelig tempo, kjente jeg at kinnet ble vått. Av spytt! Jeg stoppet.
Ved siden av sykkelen sto avsenderen av klysa. Han var av et kaliber jeg ikke ville ha slåss med uten videre. Ikke uten å ha skrevet testament først. Mens jeg tørket meg på kinnet, forklarte han - på sin måte - at dette var gjort i rettferdighetens navn.
Jeg forsøkte etter beste evne å si at fingeren ikke var en personlig melding. Det hjalp lite. Han holdt på sitt. "Viser du meg fingeren, spytter jeg på deg!" Jeg lirte av meg en følelsesladet harang om om frekke bilister, matpakkekjørere og drivhuseffekten. "Du får begynne i politikken, da," svarte han. "Skrive innlegg i avisen."
Det er herved gjort. Men i tillegg noterte jeg bilnummeret. Fant ut hvor han jobber. Spørsmålet er likevel: hvis jeg oppsøker ham og spytter ham i trynet, vil han da vise meg fingeren?
Nils A. Raknerud
vaktmester ved Deichmanske bibliotek, Oslo
nilsarak@online.no