Skrevet på Gran Canaria ved juletider 2011 Jeg skal hjem til jul. Hva som er hjem og hva som er jul, er stadig mer uklart. Man får så vidt sett litt av planeten, lært litt om seg selv før det hele er forbi. Som en flytur; opp med all verdens energi, sveve i litt der oppe i illusjonene, og så ned igjen. Fra jord er du kommet og fra jord skal du atter … Hå, nei du! Det blir ingen ekstra flyavgang. Utenfor den lille luka dukker det opp et kart idet flykroppen bikker. Og i hodet mitt dukker det første minnet av et verdenskart opp. Et kart over religionene. Verden var og er inndelt i sannheter. Glad jeg skal hjem til jul, eller Yule-tide for å ta i hardt og hedensk, ikke Guds Fødsel. Der nede i Katolisismen, som bretter seg ut som et lite verdenkart under meg, der så vi bannere bli hengt ut på balkongene. Et rødt banner med en liten baby, med lubne bein løftet opp mot kroppen og teksten Dios nacido es. Gud er født. Så har vi altså ikke kommet lenger. Vi har ikke kommet av flekken. Gud født, men hvem var så heldig å få en Feliz Navidad = en glad fødsel? Bør vi ikke unne alle fødende og alle babyer en Glad Fødsel? Fikk du det? I Norge forsvant jomfrubegrepet, for ikke å si -hinna ved siste oversettelse av sannheten. Helvetet er også borte fra Norgeskartet. Vi som har så mye olje, så hva i all verden skal vi med helvetet. Det er bare å sette sugerør ned i kloden og slurpe i seg av hjertens lyst så vi kan fortsette å løpe rundt etter presanger og stresse hverandre til hjerteinnfarkt. På den andre siden av Europa venter en kald og glatt rullebane. Håndbagasjen full av er vintertøy for å møte været, det eksotiske været vi med skrekkblandet stolthet nylig fortalte kelneren på fortausrestauranten om. ¡Noruega frio! Han har hørt det før, men smiler og ser interessert ut. Det er det de lever av. Smile interessert for turister når ølglass settes på bordet. Siste førjulsminne: et tyskerpar setter seg ved bordet ved siden av. Jeg hilser høflig (en uvane nordmenn slutter med når de kommer hjem) og spør hva ordet Weinachten står for. De småler og vet ikke helt. Er det så nøye da? Frelsen ligger uansett i kelnerens ankomst. Vi skåler og kikker over ølskummet på julepyntede palmer. Nils A Raknerud vaktmester ved Deichman og forfatter |