Kjærlighetsdikt fra en soveby

SETTER PÅ TEVANNET

Og den mjuke jazzen
fra radioen til naboen
trenger seg gjennom
brøstkassa av betong
i blokka mi
i sovebyen
der folk sover spiser spiller
musikk alt for høyt
— til faste tider
 

da er det som ei elv skal ut
av øya mine
om det er av rein sorg
mitt eget grumsete sinne
eller takknemlighet i alt kjøkkenrotet
— må jeg finne meg en rein kopp
 

og plutselig er du der
en mini-skybert
på høyreskulderen
ei bittelita guttejente som
uredd drar seg opp i det
ugredde sovehårs-tjafset
sterkt som tau
som storseilfall

Se!
hvisker du
i en lianesleng
forbi øret mitt
se så vakker den er,
denne morgenen din!

— jeg fyller tekoppen med darjeeling
 

 

TOMT ROM

for ikke å fly på vegga
tar jeg Chopin-notene til pappa
og kjærlighetsdiktene dine til å
tapetsere med fra taket og ned jeg limer hver tone til pusten
kaster meg ut fra linjeskiftene
der blek hud lyser hensynsløst
mot en lengsel som kan ikke gjentas
selv om jeg ydmykt be-
lister meg langs gulvet
og setter hard eik fast
med mjuke messingskruer
 

 

UTSIKT INNSIKT

måker finkjemmer plenene
for mark før folk
går på jobb
ungdom fyller senteret
som en måkeflokk i friminuttet
russerop på søndagsnatta
gjaldende blokk-imellom
minus i lufta klarner utsikten
fra verandaen min høyt oppe


innsikten kommer seinere
fra mitt vindu mot nær fortid
spent som en gammel forventning
dingler drømmen i ledningen
mellom to sindige mursteinsblokker
ei kråke letter fra antennemasta
jeg blir sittende igjen
prøver å vippe tilbake balansen
og ber om godt vær
 

Nils Amund Raknerud
pensjonert altmuligmann
forfatter
nilsamund@gmail.com