Commotio regime

er latin. Diagnosen innebærer at pasienten behandles som om denne hadde hatt hjernerystelse. Jeg ble en slik pasient, etter menneskehetens sist kjente forsøk på å fly uten hjelpemidler. Mitt hjelpemiddel var kun en liten skrutrekker, glideeffekten minimal og fallet katastrofalt. Dessuten kom gardintrappa deisende etter. Takk for i dag og drosje til Legevakta.

Da jeg omsider viste med på jobben igjen, og på oppfordring la fram min lidelseshistorie – dette var rett før påske – kommenterte hovedverneombudet, populært kalt mobbeombudet, at jeg umulig kunne ha hatt hjernerystelse. En slik diagnose krever som kjent ikke bare et fall og en skalle. Den forutsetter at det er noe inni der.

Å leke Tarzan på toppen av ei høy gardintrapp tyder ikke på spesiell høy IQ-faktor; en mann med den ærerike tittelen vaktmester burde iallfall vite bedre. Om han har noe å vite med. Tatt poenget?

Denne beretningen har imidlertid et annet poeng. Etter å ha blitt tatt grundig og profesjonelt hånd om og lappet sammen av doktor Lapczynski pluss et utall myke og empatiske sykepleierhender, ble jeg puttet i seng på obs–posten.

Nå må du ikke lese, ikke skrive eller se på TV på en la-ang stund, sa en moderlig pleier og pakket med inn i dyna. Oppå dyna la hun et papir, en utskrift fra journalen med mitt navn og nummer, en kort beskrivelse av flyveturen med følger og til slutt det magiske ordet commotio regime.

På dette grunnlag ga den kloke pleier de gode råd.

En time eller tre senere kom imidlertid en annen pleier og sa det motsatte. Hjernerystelse kunne jeg umulig ha hatt, utledet han av teksten med en argumentasjon som dessverre overbeviste (basert på en teori ulik den mobbeombudet senere skulle lansere, for øvrig).

Legen som sendte meg hjem sa ikke noe. Leste bare utskriften kjapt igjennom, stoppet å tygge tyggegummi i de to sekundene han så på meg, så litt lenger på arbeidstøyet mitt og ga meg én ukes sykemelding. Betal i kassen.

Kjære leser. Det finnes late vaktmestere, og det finnes vaktmestere som tror de kan fly. Men det finnes også late leger. Og til dem sier jeg fy!

For denne vaktmesteren liker nettopp – om ikke TV-titting – så å lese og skrive. Et bristent ribbein og en glødende hoven albue er ingen hindring i slike aktiviteter, så jeg satte med ned; litt skakt riktignok, foran skrivemaskinen, det vil si PC-en og skreiv av hjertens lyst. Ei hel uke med mine 29 små venner, uten å miste ett øre av min lille kommunelønn!

Da viste det seg at jeg hadde hjerne. Faktisk. Den meldte sin tilstedeværelse med all tydelighet og med en ubestemmelig guffen følelse, nærmest som en sprengt harddisk, krydret med litt synsforstyrrelser og øresus.

Jeg slo av PC-en. Sykemeldingsperioden er tidoblet. Foreløpig.

Pass deg for late leger. De kan gjøre mer ugang enn ti vaktmestere. Rett og slett ved ikke å si noe.

Nå har jeg sagt det. Og min sekretær har skrevet det ned.

NILS A.RAKNERUD