På en hyggelig fest forleden, med kjente og ukjente samt flere "kjente fjes", fikk jeg gleden av å hilse på en eldre, trivelig kar, som også skriver, og hvis tekster jeg setter pris på. Fram med lanken, navn og yrke; det er vanlig norsk prosedyre, før man sier noe om været eller stoda i det pågående verdensmesterskapet. Argentinas seier over Serbia-Montenegro var opplagt, så vi gikk raskt over til høflige antydninger à la Hva-gjør-du-her?
Det var i den sammenheng yrkestittelen under mine bidrag til denne spalte ble nevnt. "Vaktmester på Deichman?" spurte mitt nye bekjentskap. "Er det noe du koketterer med?" Jeg husker ikke hva jeg svarte. Dette skjedde i køen foran baren, og vi forsvant raskt i hver vår retning, etter endt ærend.
Mitt ærend var et glass rødvin. Var det derfor han spurte, som han gjorde? Ordentlige vaktmestere drikker vel øl, helst juleøl hele året, kanskje? Pent antrukket var jeg for anledningen og manglet alle ytre vaktmestertegn. Blid var jeg og (!) Dessuten må han ha oppdaget mine små ubarske hender. De har jeg arvet etter far, som var pianist, men som umulig kunne rekke over mer enn oktaven. Til tross for det, var han en av de største på sin tid, som han før øvrig fikk lite av; 54 år. Min venn i baren hadde hørt ham spille på radioen en gang. Koselig.
Et kunsterbarn med små pianofingre rundt rødvinsglasset som signerer i Klassekampen med vaktmester, er imidlertid ikke helt etter skjema. Jeg forstår mistanken. For å nyansere bildet kan jeg fortelle at jobben er mer variert enn en professor kan drømme om; krevende, dynamisk og skrekkelig. Og i samspill med masse hyggelig mennesker. Både blant lånere og kolleger.
Men selv med småborgerlig bakgrunn, blir man langt fra klasseblind i denne jobben. Til det er den evinnelige nedvurderingen, ikke minst fra slike som er hevet over klassene med det tidobbelte av det en vaktmester har i lønn, alt for tydelig og systematisk.
For likevel å kokettere: Adressen var inntil nylig ingen ringere enn Henrik Ibsens gt 1. Den er så fin at Kongen måtte få den. En vaktmester er dog, i kraft av sitt nøkkelknippe, en konge med makt, i motsetning til Hans Majestet. Og Arne Garborgs plass 4 ... vel, "det er greit for meg", for å låne tittelen på en av Per Pettersons beste. Som du kan låne hos oss. Fram med lillefingeren. Skål!
Nils A. Raknerud
Vaktmester ved Deichmanske bibliotek i Oslo og skibsręder
