|
"Først kommer maten ... "
Calle Obispo i Habana Vieja, Bispegata i Gamlebyen om du vil, har mye å by
på. Festkledde dansere på stylter tråler seg ned mellom husveggene, nesten
daglig. Det går naturligvis i salsatakt. De stanser utenfor Bymuséet,
Palacio Municipal, omkranst av et digert, permanent bruktbokmarked i
parken. Her ligger også en stor, toetasjes sentrumsfilial av av
folkebiblioteket. Vaktmesteren tok en inspeksjon og fant at brannutstyr og
skiltning var i skjønneste orden.
Høyt oppe på den grove, steinveggen til Bymuséet er det satt inn en
speilblank marmorplate med to navn; to for dette landet betydningsfulle
menn, José Martí og Guiseppe Garibaldi.
Havannas største bibliotek bærer navnet til Martí, slik vårt
hovedstadbibliotek bærer Deichmans navn. Ellers er det lett å finne
forskjeller. José Martí-bygget er noe større enn det på Hammersborg, av
nyere dato, men ikke så moderne utstyrt. Jeg fikk tillatelse til å ta med
lap top-en inn, etter å ha fyllt ut skjema og vist pass. Men bemannet
garderobe har de, og det er jo et pluss. Kartoteksystemet ligner det vi
for lengst har plassert på loftet.
Et tidsperspektiv: Deichman testamenterte sin boksamling til Christiania i
1780, det året han døde. Da var Cubas frigjøring knapt en drøm, for ikke å
snakke om opphevelsen av slaveriet. DŽt sto bånn solid og ble vel regnet
som en del av naturens og Guds orden. Datidens edderkopper vekslet
territorier. England byttet Havana mot Florida. Det ledet igjen til at
Spania tirret på seg cubanske plantasjeeiere. Heldigvis, for da
plantasjeeierne dels allierte seg med egne slaver, begynte ting å skje.
José Martí kjempet med penn og blanke våpen mot slaveri og spansk
herrevelde og falt fra hesteryggen. På det tidspunktet hadde Deichmanske Bibliotek eksistert i over hunder år. 115 år før Martí falt,
kom de med bærende med Carl Deichmans bøker.
De kom forresten også med
billedsamlingen hans. Ett av maleriene løftet vi ned av veggen forleden
dag, formannen, driftssjefen og jeg, med godt grep om gardintrappa og
andektighet i blikket. Uten at noen av oss vet hva bildet forestiller,
forteller det om en fjern fortid. Vi måtte flytte maleriet for at
elektrikeren skulle komme til med nye datakabler.
Jeg hadde ofte følge med en cubaner, en annen generasjons innflytter til
Habana. Moren hennes kommer fra Guantanamoprovinsen der Columbus dukket opp i 1494
og der USA satte seg fast fra 1898. Som andre cubanere, har hun liten
forståelse for hvordan stormakten bruker "hjembygda" hennes i dag, og som
svart kvinne minnes hun Batista-tida da hun ikke kunne bevege uten
passerseddel.
Slaveri ble avløst av aparteid. I dag er rasismen noe man kan slå gode
vitser om, er mitt inntrykk.
På marmorplata ved Obispo står også Garibaldis navn, motstander av
slaveriet til sin død i 1882 og solidarisk med Cubas frigjøring. I tillegg
til militær var han forfatter, og skrev både biografisk og fiksjon. Min
cubanske ledsager fortalte at hun hadde kommet over en bok av ham. Seis
mujeres, var tittelen, seks kvinner. Eller var det sju?
Jeg oppsøkte José Martí-biblioteket for å jakte på den omtalte boka. Men
uten hell. Derimot fikk jeg en opplevelse og en erfaring som er helt
annerledes enn en boklig kunne gi meg. Etter en times intens snusing
mellom kartoketkortene, begynte plutselig hele det digre Habanabiblioteket
å svaie. Det vrengte og vrei seg foran øynene mine. Helvetet varte i flere
minutter. Jeg fikk nærmest gulvet i trynet og landet i en stol på kantina.
Noen ga meg vann. Da jeg senere fortalte min venninne om mitt
illebefinnende, fikk jeg kjeft for dårlig frokostspising. Jo, ved nærmere
ettertanke stemte det, jeg hadde slurvet med frokosten. I 30 graders
januarvarme merker man heller ikke sulten så lett.
"Først kommer maten, siden vår moral", heter det. Etter denne fæle
opplevelsen skjønner jeg bedre dem som dreper for å holde sulten på
armlengdes avstand. Dette sa jeg også til min venninne da jeg kom meg til
hektene igjen. Hun ga meg en skuldertrekning. Og et brett med friske egg.
Nils A Raknerud
vaktmester på Deichmanske Bibliotek
www.raknerudvillaen.no
| |