Sympatidød

De har min fulle sympati, heismontørene. Og hvis du likevel leser videre og lar meg forklare hvorfor, vil jeg overraske med å si at denne sympatifølelsen ikke først og fremst er i forhold til jobben. Selvsagt støtter jeg og deltar i deres aksjon mot sosial dumping, selvsagt er det relevant for meg med opprettholdelse av et norsk lønnsnivå i Norge; selv om min lønn er en brøkdel av deres. Mitt poeng her er at streiken er trivelig. Også i ettertid.

Sammen med mine kolleger i resepsjonen og i prinsippet alle på Deichman må jeg nemlig følge folk inn og ut så lenge den store heisen står. Det gjelder ikke bare rullestolbrukere og barnevogntrillere, men også folk som er dårlig til bens og ikke orker de 78 trappene opp til kunnskap og dypere innsikt. Vi har stående ordre om å droppe det vi har i hendene og geleide firhjulte og bekrykkede inn og bort og opp og fram. Og helst ut igjen, etterpå. Som den mest frittgående blant hønene her på biblioteket, faller oppgaven ofte på meg. Dermed brekkes hverdagen opp på en hyggelig måte. En times arbeid med søppelhåndtering på en vanlig treig lørdag kan bli avbrutt åtte ganger, da rushet med barnevogntrillende foreldre, onkler, tanter og søsken er på topp. Gravide har òg en tendens til å dukke opp i store antall. Dermed tar en times søppelhåndtering gjerne tre og en halv. Desto hyggeligere.

Som regel begynner det med at jeg hører noen river i jernporten. I vår multimediale tid er det ingen som leser et vanlig skilt der det står ”Trykk på knappen!” Man røsker heller til av full kraft og hjertens lyst. Kvinnene er verst. Jerndører er mannens domene, tenker de nok, og kliner til med alt de har av muskler. Seksåringene er flinkest. De husker trikset fra forrige gang.

Nå skal det til publikums forsvar tilføyes at døråpnerautomatikken av en eller annen teknisk årsak er konstruert slik at man må trykke nesten et helt sekund på knappen (0,78 sek for å være nøyaktig; jeg har målt med klokka på nokian). Så må man vente litt før automatikken åpner; en tålmodighetsprøve altfor stor for moderne mennesker. De røsker i desperat staccato, eventuelt sparker det de kan.

Det er da jeg våkner av min vaktmesterdvale og skjønner at noen vil inn.

Dermed begynner den hyggelige delen av arbeidsdagen. Må bare rope ”Sli-i-ipp!” gjennom jerndøra, for låsen henger hvis man drar samtidig. Men så åpner porten seg, og de stråler mot meg, forventningsfulle og glade. Det kan være et ungt foreldrepar, f. eks., med en trehjuls, tometers barnevogn, hun høygravid, pappa i avslappet friformiddagsmodus. Alle storøyde og smilende for å komme inn i himmelriket. Jeg føler meg som en slags St. Peter.

Jeg kjører et fast program. Først spør de, eller konstaterer, at dette er vel på grunn av streiken. Jeg fristes til å kverulere: jerndøra streiker iallfall snart, sånn som dere driver og røsker og drar i?n! Et svar noen kanskje forventer av en halvgammel vaktmestergubbe. Sådan oppførsel regnes imidlertid som brudd på instruksen og etatens bibliotekets offisielle policy. Her er det service for alle penga, som vi riktignok ikke har så mye av. Alle får guida tour gjennom kjellerganger og korridorer. Jeg forteller om bygget som ble til i 1933 og at heisen faktisk var utskiftningsmoden før streikegeneral Terje Skog var tørr bak øra; skulle gjerne sett finansrådmannen eller byrådslederen komme kjørende til sitt kontor i et slikt bæleverk som den vi har kjørt småunger og hjelpetrengende i i årevis.

En gang forklarte jeg en lett fnysende, men distingert herremann, som jeg fulgte ut fra biblioteket, at heismontørene er imot at utlendinger jobber for polske lønninger her i Norge. Huff, så lite fleksibelt, sukket han høytlydt, idet han forsvant ut jernporten.

Jeg fikk ikke fortalt ham at heismontørene våre ikke var i streik. Men de hadde knapt satt fra seg verktøykassa, for å begynne på utskifting av heisen, så ble de tatt ut i lock out. Hvoretter den gamle skrangleheisen døde hen av seg selv. Sannsynligvis en form for sympatiaksjon. Sympatidød.

Nils A.RAKNERUD