Blikket T-banen har sin egen døgnrytme. Om morgenen er vognene fulle, folk er nyvåkne, noen har halvtørt hår, hastverk i blikket; hastverk satt på pause mens banen tråkler seg stasjon for stasjon videre, rytmisk og effektivt, men tregere etter hvert som man nærmer seg sentrum og knutepunktene.
"Vi får en stopp i påvente av grønt lys." Informasjon som hindrer panikk, lindrer utålmodighet. Folk forholder seg rolig, veloppdragne, du merker knapt et sukk, ingen irritert banning, bare et par arbeidskolleger som veksler blikk og konstaterer at de vil komme for seint. Så går banen videre, vi glir snart inn ved neste perrong, dørene åpner seg og starter en liten eksplosjon av mennesker i bevegelse.
Formiddagene er roligere. Morgenens spenning er utløst. En far kommer inn med en liten datter, han setter seg ved siden av meg, hun får den ledige vindusplassen rett overfor meg, ja hun krever den, løftes på plass, beina hennes rekker ikke ned til gulvet. Dørene lukkes. Vognen setter seg i bevegelse. Ansiktet til den allerede oppstemte lille jenta lyser opp. Faren vier all sin oppmerksomhet til datteren, de veksler noen ord, dels norsk dels et språk jeg ikke forstår. Den lille ser ut av vinduet, totalt oppslukt av alt som farer forbi, peker av og til så faren også skal se: et hus, et møtende tog, den mørke tunnelveggen. "Se, pappa!". Kanskje er det første gang hun er på T-banen. Jeg blir fascinert av hennes fascinasjon, stirrer usjenert på øynene hennes idet de fester seg på et og et punkt utenfor vinduet; en stolpe, et hus, en grafittitegning, og for hver ting beveger blikket seg bakover i samme fart som banen går forover, til det ikke går lenger, så spretter pupillene tilbake og fanges av et nytt punkt, et nytt objekt og jeg begynner plutselig å tenke på krig, på barn som drepes i krig og at denne fantastiske mekanismen som øyene er, et utrolig fintfølende redskap, ødelegges av voksne menneskers våpen, at det virkelig forekommer, at det angivelig skal finnes legitime begrunnelser for å ødelegge disse glassklare, parallelt-arbeidende, lynkjappe instrumentene.
Og denne ubehagelige tanken slipper ikke taket før faren, datteren og jeg reiser oss. Vi skal tilfeldigvis av på samme stasjon. Grønland. Faren leier henne påpasselig ut på perrongen og vi forsvinner for hverandre i menneskemengden. Nils A Raknerud
vaktmester på Deichman og forfatter |