Til hovedmeny. Tilbake til hovedside
Trykt tirsdag 19. august 2008 i Klassekampens baksidespalte I DAG, der bidragsytere utenfor avisen skriver daglig. Ansvarlig er Ali Esbati, kronikk - og debattredaktør
Les om 75-åsferirgen ved Deichmanske Bibliotek, Hovedutlånet på Hammersborg i Oslo fredag 22. august
Småkonger på baksida
Den ærverdige murbygninen som rommer Hovedutlånet på Deichman, er 75 på fredag. Ståhei fra morgen til kveld. Biblioteket viser seg fra sin beste side. Men mellom oss og Trefoldighetskirken ligger en unnselig kommunal plenstripe med skvaklete heller som gangvei og snarvei for fotfolk av ymse slag. Her er slitne buskvekster og en etasjedyp lysgrav med vinduer mot hustrykkeri og kontor. Mot kirken er plenen avgrenset av en meterhøy, steinbelagt mur. En gang ravet to popler høyt over bygget. Vinden tok den ene en dag, veltet den over Foredragsalen og knakk giganten like lett som du knekker en kvist over kneet.
Lørdag morgen. Han må ha sittet der lenge øverst i steintrappa. Som en liten konge eller en gresk halvgud, lent mot en dorisk søyle, med armen slengt over kneet, skuer han ut over sitt lett forfalne domene. Ikke med hvit kjortel, men i vanlige jeans; og i hånda en grønn flaske Tuborg. Halvtom. Fire, fem grønne er ved siden av ham på steindepotet.
"Jasså?" sier jeg, og smiler, glad for å se an annen enn de faste; de med teskjeer, sølvpapir, spisser, pulver og de andre, ekle narkoremediene sine.
Siden etaten som eier bygget, kun har folk ute fem dager i uka, tar jeg sjøl runden lørdager for å plukke sprøytespisser. Bare de mest naive tror narkisene kan rydde etter seg. En gang hadde noen småunger gått og plukket. De kom stolte og viste meg hvor flinke de hadde vært, med håndskålene fulle. Etter det sjekker vi hver morgen.
Det nærmer seg åpningstid, men alikisen sitter trygt. Den gamle glassrute-døra bak ham er nødutgang og kan kun åpnes innenfra.
Nødutganger er til for at folk skal kunne evakuere bygningen raskt. Mange tror rømningsveier er langringsplasser. Dette er en av grunnene til at en vaktmester lett utvikler seg til en surmulende maktmester, en kranglevoren småkonge, lei som han er av å mase og forklare voksne folk de mest opplagte ting. Nesten som å be en narkoman feie trappa etter seg.
Jeg føler fellesskap med Tuborgmannen, småkonger som vi er på hvert vårt vis. Han tar en flaske i hver hånd. Spretter en kapsel. Jeg har tjukke arbeidshandsker på, går langsetter muren og søker med blikket. Lar høyrehånda gli på steinmuren. Jeg roper til alkisen: "Her kunne det vært en fin uterestaurant sommerstid!"
Kommentaren sitter bedre enn ventet. "En gang var det Norges lengste bardisk", roper han tilbake og forteller om gamledager, da "gutta" sto tett langsetter den samme muren.
Det er mye historie i gamle murer.
Nils A Raknerud
Vaktmester på Deichman
Til Deichmanske Bibliotek hjemmeside.
Tilbake til hovedmenyen.