|
Etter hvert har jeg sluttet å gi komplimenter. Går rett på sak og frir i stedet. Sist var det til en med solbriller. Sånne der du ikke kan se øya på vedkommende. Kanskje det var en annen.
En heit sommerdag i liten sørlandsby sitter jeg i buss-skurets skygge.
Displayet melder Ingen buss nærmeste time. Et problem når man skal
videre med andre kollektive befordringsmidler. Halvsløvt legger jeg
merke til en hijab- og solbrille-antrukket kvinne, moderne kledd, som
står i skyggen ved bygget på motsatt side av asfalten. Hun snakker i
mobiltelefon og ser ut til å dele min bekymring. Da hun avslutter,
rusler jeg over plassen og hilser.
Hun svarer med smil og et hei. Og hun tar av seg solbrillene. Joda,
bussen kommer, den; det er feil på den trådløse kommunikasjonen, får
jeg vite. Noe som senere bekreftes av at bussens billettsystem ikke
funker.
En enda større glede enn gratisreiser, er høfligheten den hijabkledde
viste. Umiddelbart tok hun av seg brillene for å møte blikket mitt og
samtale. Uten å påstå at jeg er spesielt høflig sjøl, må jeg si at
slikt betyr mer og mer ettersom verden blir et sted der ingen har tid
til hverandre fordi de ikke har tid akkuat nå.
Hidjabdamen har vel arvet en bedre kultur, eller også røper
undertegnede her en positiv fordom; "de er høfligere enn oss".
Sitter og humper på bussetet på vei til neste by. Tenker at det åpne
ansiktet er en del av det menneskelige samfunn. En naturlig del i
ordet egentlige forstand. Det er toppers når folk tar av seg
ugjennomtrengelige solbriller for å kunne prate. Og det er bånn i
bøtta når personer dekker ansiktet fra nesa og ned med.
Det sistnevnte er hittil ikke noe kjempe-problem, et mega-problem er
imidlerid kuveningen i kvinnesyn som "liberalere" av ymse slag, også
blant oss røde, har tatt, 150 etter at "Et dukkehjem" kom på scenen.
Nora valgte å forlate hjemmet i 1879. Er det greit at hun går med
niqab nå? At nasjonen avlet en dramatiker som Ibsen, kan vi klappe oss
på skulderen for. Aksepten for at folk svartsladder halve ansiktet, er
ikke mye å klappe for. Reaksjonens veier er uransakelige og
politikkens fargeskiftninger overgår kameleonens.
Men bussjåføren har godt humør og viser det. Noen ler baki bussen. En
gammel dame med vonde arbeidsbein smiler til hun med hidjaben, bare
for at hun slippes foran ved endeholdeplassen. Bare.
© Nils A Raknerud |
©