Nils A Raknerud har utgitt tre romaner, skriver fast på Klassekampens bakside, tidligere spaltist i Bok og bibliotek, samt Dagsavisen. Se sist utgitte tekster. Hva er Raknerudvillaen?
Teksten under er trykt i Klassekampen lørdag 18. desember 2010, på baksidespalta I DAG med bidragsytere utenfor avisen. Kronikk - og debattred. Tollef Mjaugedal, red.sekr. Eivind Trædal
Flere Raknerud-tekster




www.raknerudvillaen.no


Wenche og Lilleborgs Lux


"Det høres vakkert ut," sa hun da jeg presenterte meg i telefonen. Ingen hadde kommentert navnet mitt slik noen gang! 


Dette var på 1980-tallet. Lilleborg hadde produsert såpe i 120 år. Jeg var provosert over at kamerater i fagforeningen ikke så nedleggingen av denne tradisjonsrike produksjonen i et større perspektiv: Avindustrialisering av hovedstaden. Dette var noe mer enn en intern uenighet. 


Basis i all såpe er fett, vann og lut, det er ingen produksjonshemmelighet.  Mazzonien, den italienske såpegranuleringsmaskinen som jeg betjente, sendte milliarder av små makaronier ned i Piléravdelingen, der parfyme, farge, fasong, emballasje og noen hemmeligheter skilte de ulike merkene fra hverandre: Dr. Greve, Lano og Sterilan. Men Lux inneholdt et ekstra fint fett: Kokosolje. 


Altså: Det er ikke for ingen ting at "Ni av ti filmstjerner bruker Lux," slik det gamle reklameslagordet lyder. Men hva pokker sier filmstjernene om Luxen deres flagges ut? tenkte jeg. 


Jeg begynte å med ringe den stjerna jeg kjente best: Anne Marie Ottersen. Vi hadde jobbet sammen på et par spillefilmer. Deretter Frøydis Armand, Katja Medbøe og Helge Jordal. Alle sa ja. Det vil si, de sa: "Nei, vi vil ikke vaske oss med Lux om de slutter å lage den på Lilleborg ved Akerselva!" Alle var villige til å gå ut med dette offentlig. Jeg ringte ti — bare én var uvillig til å bli med på støntet for å redde fabrikken. Reklameslagordet var med dette bevist! 


Den siste som sa ja, var vår kjære Wenche Foss. På den tiden satt  sønnen Fabian Stang på motsatt side av bordet, fortalte hun meg på telefonen. Men jeg har også bånd til denne fantastiske damen, viste det seg. Hun hadde jobbet sammen med min far, pianisten Amund Raknerud, noe jeg ikke var klar over. Da jeg ringte henne og langsomt presenterte meg — med for- , mellom- og etternavn, svarte en varm stemme i den andre enden: "Det høres vakkert ut! Jeg kjente jo faren din." Og på min forespørsel svarte hun kort, kontant og Wenche Foss-typisk: "Jah! Jeg er med. Jeg får heller bli litt uvenner med Fabian. Dette går da ikke an!" 


Slik ble vi sliterne på fabrikkgølvet alliert med himmelens stjerner. Den dagen nedleggingen skulle vedtas lå VG på sjefenes bord. Der sto oppslaget om de ni filmstjernene som ikke lenger ville bruke Lux  — hvis    Det føltes godt. Men du vet selv hvordan det gikk med Oslo-industrien. 


Nils Amund Raknerud