|
Denne utflukten har jeg øvd på hele uka. Fra sengeposten og fram til heisen har det gått bra, ikke noe uforutsett har skjedd. I dag morges tok jeg trappa ned to etasjer og heisen opp igjen. De har sagt jeg skal røre på meg, men ikke for mye. Litt seinere gjorde jeg omvendt, tok heisen ned to etasjer og gikk trappene opp igjen. Umiddelbart måtte jeg tilbake til sengerom 159 og slappe av.
Senga mi står langsetter vindusveggen, sånn sett er jeg heldig. Jeg har blitt skikkelig hekta på frisk luft i det siste, uten at jeg har kommet meg ut. Nå øver jeg meg på en kort eksekursjon ut av sykehuset.
Det begynte med at jeg så en naturfilm på TV om en spesiell laksetype i Alaska. Ved et av naturens luner trekker denne fiskearten seg opp gjennom vulkanske områder med livet som innsats for å komme så nær vannkilden som mulig. Før den gyter, nyter den friskt kildevann som plopper opp av den stivnede lavaen.
Jeg identifiserer meg med denne fisken, med den forskjell at jeg suger friskluft og ikke kildevann. (Selvsagt skal jeg heller ikke gyte.) Med en hardt sammenbretta Aftenposten i klem mellom karm og vindu ligger jeg med trutmunn og suger luft til jeg sovner.
Avisa er antakelig over en uke gammel. Det er fort gjort å gå surr i dagene her inne. Bare søndagene skiller seg ut; færre på vakt, flere besøkende. I verste fall begynner en å spille piano og holde andakt.
Så snart jeg imidlertid får en sjanse til å ligge uforstyrret i senga med munnen kloss inntil vindussprekken og slurpe uteluft, er alt vel. På grunn av sengas plassering i forhold til vinduet, er det best om jeg ligger den gærne veien, med hodet ved fotenden. Det var slik jeg lå forrige natta og utvidet planen: gå helt til bua på den andre siden av veien og kjøpe pølse med lompe.
Plutselig dukka pleieren på nattevakta opp og spurte om det var noe jeg trengte. Dumt å bli tatt på fersken i halvmørket, liggende feil vei i senga med laksekjeften min klint opp mot vinduet.
Neste dag: Etter ytterligere trening er jeg omsider på tur. Jeg vil ha dobbel pølse med lompe! Bortover gangveien og plenene går det greit alt sammen. En sterk opplevelse, helt herlig. Dette er ikke noe en gjør hver dag, for å si det sånn. Pust inn. Pust ut. Jeg begynner å svette. Engstelsen melder seg.
Jeg tror egentlig ikke jeg er sulten.
Til del 1 og til del 3.
Nils A Raknerud
altmuligmann på trygd
nilsamund{krøll}gmail.com
|
